Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten 27. april at de kraftigste reaksjonene mot tildelingen av Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen vitner om en liberal illiberalitet; en mangel på forståelse for at minoriteter i samfunnet til enhver tid er avhengig av en vidtgående ytringsfrihet.
Det er forskjell på å begrense noens ytringsfrihet, og på ikke å belønne ytringen. At vi i et fritt demokrati må akseptere at andre har rett til egne meninger er ikke det samme som at vi må respektere selve meningene. I 2002 ble høyreekstremisten Terje Sjøli frifunnet for jødehets. Høyesterett besluttet at ytringsfriheten skulle vinne da det ikke ble fremlagt noen konkret trussel mot jøder (Aftenposten 17. desember 2002). At ytringsfriheten sikres er bra. Men ingen har da tenkt å belønne ytringene hans. Hvorfor skal da Nina Karin Monsens ytringer – som sammenligner homofile med psykisk utviklingshemmede – belønnes?
Ingen skal finne seg i å bli tråkket på, selv i et demokrati. Men vi skal selvsagt kun bruke demokratiske midler til å forsvare oss selv. Markeringen 5. mai mot prisutdelingen er slik et demokratisk middel.
Kommentarer