Halvannen uke etter at Mohammad Usman Rana oppsiktsvekkende vant Aftenpostens kronikkonkurranse med et stykke pompøs prosa med velkjent innhold, er det fortsatt uklart hva han mener er problemet med dagens sekulære samfunn.
Kronikkonkurransen. Når religiøse fundamentalister, enten de er kristne eller muslimer, møter motstand i samfunnsdebatten, er det fordi det er mange der ute som er uenige med dem.Det foregår ingen organisert "hets" mot dem og ingen har nektet dem deres rett til å ytre seg. Ingen har heller krevet at de skal idømmes dødsstraff for deres meninger. Likevel omtaler Rana vårt samfunn som preget av sekulær "ekstremisme". Hans lemfeldige omgang med store ord viste seg også i hans kommentar til trykkingen av Muhammed-karikaturene; redaktørene var ekstremister. For at ordets meningsinnhold skal bevares, bør betegnelsen "ekstremister" reserveres slike som er villige til å gå til ekstreme tiltak, som drap og terrorisme, mot meningsmotstandere.
Ranas opportunisme.
Nettopp debatten om karikaturtegningene viser Ranas opportunisme. Alle som vil se, forstår sammenhengen disse tegningene er laget i og at de må tolkes som kritikk mot islamistiske terrorister, som benytter religionsstifterens navn til å legitimere sine misgjerninger. De er ikke rettet mot profeten an sich eller mot muslimer flest. Det er mulig at folk på landsbygda i Pakistan ikke forstår denne distinksjonen, men Rana forstår den, og ikke et øyeblikk tror jeg at hans religiøse følelser blir såret av disse karikaturene. Hva gjør han så med denne forståelsen? I stedet for å benytte anledningen til å berolige sine trosfeller og nyansere debatten, utnytter han den til ytterligere polarisering ved å omtale redaktørene som ekstremister.
Argumentets kraft.
Mener Rana at religiøse skal fredes i det offentlige rom, at man skal vise større toleranse for deres reaksjonære og antidemokratiske synspunkter enn for eksempel nynazisters?Mine sekulære følelser er like mye verdt som Ranas religiøse, og dette er det anerkjennelse for i vårt samfunn, i motsetning til i de fleste muslimske land. Det er argumentets kraft som skal gjelde i det offentlige ordskiftet og ikke visse debattanters krav på særbehandling fordi deres motiver er "hellige".
Kommentarer