Skolen sett med de andres øyne

DET VILLE vært morsomt å møte foreldre med bakgrunn fra andre vestlige land som beundrer norske skoler, men det har ikke vært lett å treffe på dem. De fra den tredje verden er en gruppe for seg, fordi deres skoleerfaringer fra fødelandet veksler så enormt.Ettersom sammenligningsgrunnlaget hjemme hos oss var det britiske, så tenkte jeg først at mistroen bunnet i en imperialistnasjons hovmod. Hva kunne man vente seg fra et land der elevene var flasket opp med uniform og spanskrør, og hvor sosial klasse bestemte skoleklasse? Eton kunne være best i verden for meg, men jeg ville ikke hatt barna mine på en offentlig skole i øyrikets storbyslum. Likevel: Lever man med utlendinger, treffer man lett desto flere av dem, og hører når de utveksler erfaringer om vertslandets eiendommeligheter. Blant dem som hadde gjort Norge til sitt hjem midlertidig eller for alltid, var hoderystingen over våre skoler felles for samtlige nasjonaliteter fra Middelhavet til Hebridene. Noen av dem med anledning til det, sendte barna på internasjonale skoler, andre lette for å finne en skole blant de norske som skilte seg fra de andre.

En annen kurs.

Det demret for meg at skolen i Norge i noen årtier har styrt etter en annen kurs enn i de fleste andre land. En tid ble det til at vår pode der hjemme ble sendt på den britiske skolen. Da han senere vendte tilbake til den lokale norske, var hans overbærenhet grenseløs over det som i hans øyne var rene barnehagen. Holdningene utenfra gjaldt mer enn frykt for at barna lærte for lite. Like viktig for noen var det som i deres øyne var den nye norske skolens mangel på omgangsform. Den mest overveldende kontrast fantes selvsagt hos britene, der elever i slips tiltalte læreren med Sir. Forståelsen var liten for rufsete lærere som ble tiltalt med fornavn uten synlige tegn på respekt og som brukte sin tid på å håndtere bråk. Sett utenfra ble slikt oppfattet som et fall i livsstil og kultur.

Skilte lag.

En gang var vi på linje med de andre. I 1950-tallets norske skole reiste vi oss for lærerne, omtalte dem med etternavn, vi bukket og vi neiet, vi lærte tekster utenat og fikk straff når vi var slemme. De beste av lærerne overførte kunnskap i rolige klasserom med en evne til muntlig fortelling som betydde at noe sitter som spikret den dag i dag.Hvorfor fikk kursen en vending i Norge så ulik andre land? Her er et forslag til forklaring: Da ungdomsopprøret satte inn på 1960-tallet, gikk det som en bølge over den vestlige verden. Senere trakk bølgen seg tilbake i de fleste av landene, fordi tradisjonen var så robust at den overlevde. I Norge, derimot, var tradisjonen så spinkel at sekstiåtterne og deres verdier tok over, ikke bare i skolen, men tvers over det kulturelle og intellektuelle liv. Holdningene fra 1968 festet grepet, etter hvert som de unge fra den gang tok over institusjonene.Hva med dem i min sære utgruppe som tilpasset seg sin livsledsager og sendte barna på utenlandske skoler? Det er ingen patentløsning. Riktignok ble det mer kunnskap og arbeidsro og folkeskikk, men hvor mye hjelper det hvis barna blir ustøe i skriftlig norsk, aldri har hørt om Wergeland eller Tordenskiold, og ikke kjenner våre dikt og sanger? Om da vår skole fortsatt er i stand til å gi dem dette. De har krav på sin del av en felles arv, for den hører til livets nistepakke.