PIRLS og PISA.Norsk skole kom dårlig ut i de siste internasjonale målingene av faglig nivå. Vi er dårligst i Norden, under gjennomsnittet for OECD-landene, og resultatene er blitt dårligere siden år 2000. Siden vi hører til de land som gir skolen de beste økonomiske betingelsene, er dette nedslående.

Paradoksale resultater.

I lys av den viten jeg har om norsk skole fra andre kilder enn PIRLS og PISA, er de nedslående norske resultatene paradoksale. Ut fra de inntrykk mine åtte barnebarn formidler fra barnehage og skole kan jeg ikke forstå hva som er galt fatt. De er alle sammen glad i skolen eller barnehagen sin, i klassen sin og i læreren sin/lærerne sine. De gleder seg til å komme av gårde om morgenen. Og når vi arbeider med hjemmeoppgaver sammen, så ser jeg at de strever, biter tennene sammen og pliktoppfyllende gjør sitt beste. Der er ikke noe som gir meg inntrykk av at ikke lærerne gjør jobben sin.

Norden best i verden.

De internasjonale økonomisk-sosiologiske analysene av ulike samfunnstyper beskriver den nordiske samfunnsmodellen som den beste i verden.De nordiske samfunn kjennetegnes ikke bare av lykkefølelse, trivsel, tillit, god helse, høyt utdanningsnivå med tro på fornuft og vitenskap, et høyt velferdsnivå, men også av sterk økonomisk konkurransekraft med stor vilje til å ta i bruk ny teknologi og med en imponerende dynamikk og omstillingsevne i næringslivet med internasjonalt orienterte bedrifter. Jeg viser tvilere til de siste rapportene fra European Policy Centre og Holberg-fondene og spør: Er det ingen sammenheng mellom den nordiske samfunnsmodellen som en uomtvistelig suksess og nivået i skolen? Har ikke den norske skolen kvaliteter som ikke fanges opp av PISA eller PIRLS?

Umotivert for tester.

De svake norske resultatene skyldes sannsynligvis i noen grad at norske elever stiller opp på prøvedagene med svak testmotivasjon. Omkring 1990 arbeidet jeg litt sammen med den amerikanske forskeren Steven Borish. Han fortalte følgende om norske elever sammenlignet med amerikanske: Når du kommer inn i en amerikansk skoleklasse for å administrere en eller annen prøve, så registrerer du dette som typisk for elevene: De kaster seg over prøvearket med en iver og en prestasjonstrang som om det var de olympiske lekene de deltok i.

Gå på toalettet.

Når jeg kommer inn i en norsk klasse i samme ærend, fortsatte Borish, ja, så slår det meg at elevene er svært lite affisert av at de inviteres til en prøve for å prestere noe. De er mer opptatt av å få lov til å gå på toalettet og av om de får noe å spise og drikke mens prøven pågår. Så derfor må vi spørre slik: Er de norske PIRLS- og PISA- resultatene mer eller mindre en konsekvens av en norsk prøvefiendtlighet som har smittet over på elevene?

Tilbake til tradisjonen?

Men kan vi virkelig slå oss til ro med at årsaken til de svake prøveresultatene i verdens rikeste skole er å finne i mangelen på prøvemotivasjon? Jeg tror ikke at en slik forklaring er tilstrekkelig. Men hva så?Rekrutteringen til læreryrket er blitt dårligere år for år gjennom de siste tiårene og at alle krefter må settes inn på å forbedre den. Men jeg tror ikke at det alene vil være tilstrekkelig. Det langsiktige arbeidet må ganske annerledes konsentrere seg om det jeg oppfatter som dagens hovedproblem: Usikkerheten.

En ny situasjon.

Den som har fulgt godt med i den siste tidens skoledebatt og sammenlignet med debatten gjennom tidligere tiår, har ikke kunnet unngå å merke at vi nå står oppe i en ganske ny situasjon. Da utbryterorganisasjonen Lektorlaget, det vil si tradisjonens, høyresidens og kunnskapsskolens varmeste forsvarer, i høst feiret sitt 10-års jubileum, la jeg merke til at den varmeste hyllesten kom fra Klassekampen. Med andre ord: Den ytterste høyresiden og den ytterste venstresiden i politikken har funnet sammen i sitt syn på skolen. Gamle og harde motsetningsforhold er i ferd med å bli historie.

Ingen klare årsaker.

Og den som har fulgt den nye kunnskapsministeren Bård Vegar Solhjell med et våkent blikk, må ha merket seg at han så langt ikke har skrevet ut noen resept. Vel, han har lovet 30 millioner kroner for å forbedre leseopplæringen, men han har vært ytterst forsiktig med å vise til klare årsaksforhold.Jeg har i hvert fall ikke maktet å oppfatte at han har kjørt hardt på noen av SVs skolefilosofiske prinsipper: Den prøvefrie skolen, den kritiske og samfunnsreflekterte eleven, den selvstendige eleven, trivsel og epler, selvtillit (terapi) og prosjektarbeid.

Rådvill vingling.

Den samme usikkerheten preger også dagens skoleledere og lærere. Jeg fikk for ikke mange år siden denne karakteristikken av dagens lærere og rektorer, utstedt av en kollega som selv arbeider i lærerutdanningen:"De virker helt rådville i vinglingen mellom alle trendene og slagordene. Folk strør om seg med problembasert, problemorientert, prosjektbasert, gruppebasert, ansvarsbasert læring, uten at disse begrepene har feste i praksis, og forvirringen blir stadig større". Og jeg kunne føye til: Hva bruker de ikke av tid og krefter på alt organiseringsarbeidet!

Styrk styringen.

Jeg er altså redd for at vi nå ser konsekvensene av den skolepolitiske filosofi som den fagpedagogiske venstresiden og Kristin Clemet har stått sammen om: Gi skolen tilbake til lærerne. Jeg er redd for at nye måleresultater ikke vil bli noen suksess for Clemets liberalisme, for vel vil hun gi lærerne frihet, men hun vil jo ikke konsekvent belønne dem etter elevenes prestasjoner! Eller sagt positivt: Styrk den sentrale styringen av skolen! Jeg tror vi hadde stått sterkere i dag om vi hadde fulgt Gudmund Hernes' resept fra 1987: Mer struktur, mer standardisering, mer trening, mer arbeidsdisiplin, mer faglig konsentrasjon, mer krav til innsats fra elevene, mer krav til engasjement.

Gjeninnfør klasserommet.

Jeg tror også at vi vil stå sterkere i fremtiden om vi gjeninnfører klasserommet og klassen. Jeg tror det fordi mine barn ønsker seg det for mine barnebarn. Jeg tror det vil være det beste fordi jeg selv erfarte klassen som et godt tilholdssted. Men jeg vil begrunne dette forslaget litt annerledes enn professor Peder Haug gjør.For hva jeg husker fra min egen tid som 1.-klassing var dette: Fru Jenny Dahle, som var hennes borgerlige navn, oppholdt seg i alle timer fremme ved tavlen og med sitt myndige blikk så hun hver eneste en av oss i fem ganger tre kvarter hver dag hun var på skolen. Jeg oppfattet henne ikke som "min lærer", for å bruke et uttrykk av Helga Hjetland, men ett visste jeg: Hun så meg hele tiden!Og det trengtes, en liten "jævelunge" som jeg var.