Sløsing med ressurser

Faglig dårlig. Egentlig har vi visst det lenge: Vi kan ikke fortsette med en skole hvor elevene våre stadig kommer dårligere ut faglig, en skole som tapper lærerne for all energi, kveler deres faglige engasjement, knuser deres pedagogiske kreativitet og fratar dem all kontroll over egen arbeidssituasjon, inklusive alle korrigerende virkemidler.Det er nå et uomtvistelig faktum at vi har neglisjert en av skolens aller viktigste oppgaver: Å gi elevene kunnskaper og ferdigheter. I internasjonale undersøkelser kommer norske elever svært dårlig ut. Dette sørgelige faktum står også å lese i "Tid for tunge løft", PISA-undersøkelsen fra 2006, nylig presentert. Vi ligger i betydelig grad under OECD-gjennomsnittet og faktisk farlig nær bunnivået i tabellene. De andre nordiske landene skårer bedre enn oss, til dels mye bedre, og Finland er igjen på topp. Forskerne sier det rett ut: Det er lite læringstrykk i norsk skole, og det er mye utenomfaglig aktivitet og mye aktivitet uten klare mål.

Manglende arbeidsro.

Innerst inne har vi også lenge visst det Stortingsmelding nr. 30, Kultur for læring (2004), poengterer: At Norge er et av OECD-landene med størst problemer med umotiverte elever og mangel på arbeidsro i timene. Det ble med rette stilt spørsmål om ikke slike forhold hindrer fordypning og konsentrasjon og i siste instans læring, ikke minst hos svake elever. Det ble videre poengtert at norsk skole har mye å hente når det gjelder å styrke elevenes innsats og utholdenhet. I mange år nå har lærere hevdet at mye av deres energi går med til å forsøke å roe ned elevene, og at bråk og uro tærer urimelig mye på kreftene deres. Arbeidet blir stadig tyngre blant annet ved at elevene møter uforberedt til undervisningen. Sett fra samfunnets side er dette en ufattelig sløsing med menneskelige og faglige ressurser.En stortingsmelding skal fungere som basis for handling. Det har ikke nevnte melding gjort. En må jo spørre om vi totalt har mistet evnen til å ta inn over oss seriøse budskap.

Ikke samsvar.

Vi vet, og har lenge visst, at ingen land, oss bekjent, bruker så mye penger på skolen som Norge. Det burde være helt åpenbart for alle at med mangel på arbeidsro og uklare mål for arbeidet kan en bare pøse på med penger uten at det gir noen faglig uttelling. Riktignok viser undersøkelser at elevene synes å trives i norsk skole. De synes å være sosialt veltilpassede, åpne mot hverandre og trygge i forhold til sine lærere. Dette er et godt utgangspunkt for endring. "Nøkkelen til gode skoler ligger hos hver enkelt lærer og til institusjonene som utdanner dem" (Aftenposten 11. 12. 2007). Med debatten i mediene den siste uken om læreren som den avgjørende faktor i skolen er vi på riktig spor. Det er imidlertid noen absolutte forutsetninger for at en person skal kunne bli en god lærer: Gode faglige kunnskaper og interesse for å arbeide med barn og unge. Men det er beviselig slik at det er umulig å gi studentene kunnskaper som er tilstrekkelig for læreryrket i "institusjonene som utdanner dem" med mindre de ved opptak stiller med solide kunnskaper i de aktuelle fagene fra videregående skole. Fra allmennlærerutdanningen vet vi at så ikke er tilfelle.

Den sunne konkurransen.

En kan si det så enkelt at vi mangler den sunne konkurransen om å bli tatt opp. I nevnte nummer av Aftenposten kan vi for eksempel lese at i Finland er det ni søkere til hver studieplass ved lærerutdanningsinstitusjonene. Dette gir automatisk lærerne høy status i samfunnet, og institusjonene er sikret gode "emner" å arbeide videre med faglig, fagdidaktisk og pedagogisk. I nevnte stortingsmelding var faktisk et sentralt mål "å rekruttere de beste" til lærerutdanningen. Så er ikke skjedd.Å snu den negative trenden i norsk skole er en kjempeoppgave som læreren umulig kan klare alene. En rekke gode krefter må mobiliseres, inklusive foreldrene på bestemte områder. Og skolen som institusjon må frembringe effektive virkemidler, ikke bare fine ord, for å støtte læreren. Kanskje ville skolen da igjen fortone seg som en attraktiv arbeidsplass for unge mennesker med store faglige kunnskaper og stort potensial for å arbeide med barn og unge. Det er definitivt "Tid for tunge løft".