Etter nye synspunkter fra Sverre Jervell i Aftenposten 12. mai, må jeg dessverre be om plass til ytterligere beriktigelser. Utgangspunktet er hans misvisende antydninger om at en kaptein i admiralstaben hindret at rette vedkommende fikk advarsler om det tyske angrepet 9. april 1940. Jeg har tidligere dokumentert at virkeligheten var motsatt. Det er flere grunner til mitt engasjement i denne saken. Det kan bidra til forståelsen av historien at det blir minnet om at den norske regjering fikk troverdige advarsler om det tyske angrepet, men unnlot å reagere. Derfor må nye forsøk på å velte ansvaret for forsømmelsene over på offiserer, i stedet for å bevare fokus på det politiske ansvar, tilbakevises. En ytterligere grunn til min reaksjon er at den som rammes av den feilaktige adresse for kritikken er min far. Jeg husker hans frustrasjon over at de ansvarlige ikke ville høre, og kan ikke la Sverre Jervells villedning bli stående. Et problem i en situasjon som den man hadde før 9. april 1940 er at det kan komme en blanding av riktige og villedende meldinger. Slik var det i høy grad den gang. Min far mottok den 7. april en melding om et forestående angrep, som ble vurdert som troverdig, og viste seg å være riktig. Den ble straks formidlet til sjefen for marinen, med spørsmål om det skulle treffes mottiltak. Jeg kan hverken bekrefte eller avkrefte at min far karakteriserte en annen melding som for fantastisk, nemlig om en angrepsstyrke på 1,5 millioner mann. Men det virker sannsynlig at det ble reagert som nevnt: En slik styrke lå nemlig svært langt utenfor det militært mulige. At en vernepliktig kaptein i admiralstaben hadde myndighet til å stoppe en slik melding, virker derimot ikke sannsynlig. Men det virker troverdig at Aftenposten likevel lot være å trykke meldingen fordi det - med rette - ble hevdet at den var for fantastisk. Det var viktig å skille ut de meldingene som ikke var troverdige, og reagere på dem som var mulige. Politisk ledelse fikk troverdige meldinger, men reagerte ikke. Tross dette fortsetter Sverre Jervell sine angrep mot min far, sist i Aftenposten 12. mai under overskriften "Willoch på tynn og bristende is". Jeg skal ikke bruke plass til å kommentere hans henvisninger til generalstaben, som ikke hadde noe å gjøre med sjøforsvaret, og forsvarsstaben, som ikke fantes. Men jeg må kommentere hans nye spørsmål: "Hvor sikkert er det at en erfaren journalist som Findahl opererte med 1,5 millioner tyske soldater?". Det vet ikke jeg, men denne opplysningen er gitt av Sverre Jervell selv, jfr. Aftenposten for 26. april. Jeg har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å tvile på denne påstanden fra ham. Det er Jervells opplysning som viser at hans angrep på min far er grunnløst. Når de politisk ansvarlige ikke reagerte på de troverdige advarsler som de fikk, viser det at regjeringen manglet handlekraft. Etter mitt skjønn hadde den også gjort en feil ved å sette inn en sjef for marinen som var for medgjørlig for de ukyndige politiske makthavere. Militære sjefer må ha kraft til å si tydelig fra overfor politikere. Men ansvaret for at regjeringen ikke reagerte på troverdige advarsler i april 1940, kan ikke skyves over på den militære ledelsen. Det virker som Jervell og jeg likevel er enige om noe som bør være hovedsaken i en debatt som denne: Historien må belyse årsakene til at det gikk så galt, herunder at troverdige meldinger om et forestående angrep ikke førte til noen adekvat reaksjon. Norge lærte faktisk av 1940, og lot slike erfaringer spille en viktig rolle for sin sikkerhetspolitikk under den kalde krigen. Men det vil alltid være risiko for at dystre erfaringer blir fortrengt i fredeligere tider. Det skjedde i mellomkrigstiden, men må ikke skje igjen!
Kommentarer