Staten som far

Fravær av politisk debatt. I offentligheten er det tilsynelatende konsensus om sammenhengen mellom homofiles rettigheter og den rødgrønne regjeringens forslag til ny ekteskapslov.Men loven handler om mer enn homofiles rettigheter. Den fremmer et syn på samfunnet og på forholdet mellom staten og individet som mange vil være uenig i. Derfor burde loven vært gjenstand for langt større politisk debatt enn tilfellet har vært.

Rett til å bli befruktet.

Først og fremst er det problematisk at loven skal gi lesbiske rett til å bli befruktet. En av begrunnelsene for felles ekteskapslov for homofile og heterofile, er at ekteskapet ikke lenger er å forstå som et reproduksjonsfellesskap. Det er betegnende for loven at det likevel er ekteskapet som skal begrunne lesbiskes rett til befruktning. Den tar nemlig utgangspunkt i en verden hvor de politiske beslutninger konstruerer virkeligheten og slik kan også ekteskapsinstitusjonen besørge barn i kraft av seg selv.Vi mener derimot at det ikke er ekteskapet som gjør at det kommer barn til verden. Prinsipielt sett kommer barnet først, og ekteskapsinstitusjonen er en måte å møte de utfordringene dette innebærer på.Å fastholde dette betyr at man velger et annet utgangspunkt for politikken enn den nye loven gjør. Hva man velger å ta som utgangspunkt når man bedriver politikk, er ikke uten konsekvenser: Dersom vi gjør ekteskapet til det primære, står vi i fare for å gjøre barnets rettigheter til sekundære.

Politikk før virkelighet.

Det at politikk kommer før virkelighet er også grunnen til at loven ikke skiller mellom assistert befruktning og kunstig inseminasjon. Slik tilslører loven mannens funksjon i reproduksjonen og formidler et endret syn på farsrollens biologiske forankring og forbindelsen herfra til den sosiale og moralske virkelighet.På denne måten går loven implisitt i motsatt retning av viktige strømninger i vår tid, for eksempel kampen for fedres omsorgsansvar og rettigheter, og den kampen for barns rettigheter som ligger bak forbudet mot anonyme sæddonorer. Uten å gå veien om lovutredningsprosesser for ny bioteknologilov eller ta inn over seg innspill fra fagorganene, vil barne- og likestillingsdepartementet diktere hva leger skal anse som indikasjon på infertilitet. Dette vitner om et system som er døvt for andre beskrivelser av virkeligheten enn den de selv vil konstruere med politiske vedtak.

Diskrimineringsfrykt.

Likevel virker det som om loven vil bli vedtatt uten endringer. Festen på Operaens tak for å feire vedtaket er allerede ferdig planlagt. De fleste politikere har gått med på at loven bare handler om homofiles rettigheter. Bak denne konsensus ligger en frykt for å opptre diskriminerende, en frykt som har ført til at man lukker øynene for de største prinsipielle problemene ved loven. Kampen mot diskriminering av homofile bør etter vår mening ikke handle om lik rett til befruktning. Ikke bare representerer loven et nytt syn på reproduksjon, hvor barn blir en rettighet og et middel for andres selvrealisering, og hvor fedre blir overflødige, den representerer også en ytterliggående rettighetstenkning som oppløser seg selv.Idet befruktning blir en politisk vedtatt rettighet, går rettighetene fra å beskytte livet slik det leves i sitt mangfold blant samfunnets enkeltmennesker, til å stå for en virkelighet som bare staten kan skape og definere. Dermed blir det i staten og ikke i individene rettighetene forankres og plasseres.

Ideologisk struktur.

Når staten har ansvaret for reproduksjonen, vil familiene være noe som eksisterer på delegert myndighet fra staten. "Staten som far" betegner ikke først og fremst situasjonen for barn produsert på nye måter, men derimot en ideologisk struktur i det samfunn som den rødgrønne regjering ønsker å konstruere.Vi oppfordrer til en debatt rundt de grunnleggende forutsetninger og konsekvensene av loven, uavhengig av den diskrimineringsretorikk som hittil har lammet diskusjonen.