STEINERSKOLEN. I Aftenposten 30. november forsøker Trond K.O. Kristoffersen og Kristín A. Sandberg å puste liv i en gammel debatt: Fører egentlig Steinerskolene og andre antroposofiske virksomheter intetanende foreldre og barn inn i et obskurt og okkult trossystem? Er de ulver i fåreklær?Bakgrunnen for utfallene til Kristoffersen og Sandberg er denne gang A-magasinets reportasje 24. november fra den antroposofiske landsbyen Järna i Sverige, der journalistene angivelig skal ha blitt lurt trill rundt av antroposofenes harmløse og myke ytre.I Norge kjenner vi det Sandberg og Kristoffersen kaller "Steinerbevegelsen" først og fremst fra tre områder: Fra Steinerskolene og -barnehagene, fra helsepedagogiske landsbyer som Vidaråsen, og fra det biodynamiske jordbruket. Utgangspunktet for alle disse virksomhetene er antroposofien, ganske riktig utarbeidet av Rudolf Steiner i årene før og etter første verdenskrig.
Europeisk idéhistorie.
Steiners arbeid var naturlig nok farget av hans samtids religiøse og filosofiske strømninger. Han kan ikke sies å ha unnfanget hverken åndsvitenskapen, teosofien eller eurytmien, og Steinerskolens pedagogiske prinsipper er inspirert av europeisk pedagogisk idéhistorie. Steiners bidrag var en videreutvikling og en syntetisering av ulike filosofiske, pedagogiske, religiøse og naturvitenskapelige ideer fra hans tid. Noen av disse fortoner seg unektelig som ganske aparte i dag.Som tidligere elever og nåværende foreldre på Steinerskolen, og etter i årenes løp å ha møtt mye og ulik virksomhet som er sprunget ut av antroposofien, er vi fylt av respekt for det antroposofene står for. Kristoffersen og Sandberg har helt rett i at Steiner-pedagogikken ikke kan løsrives fra antroposofien. Et barn på en Steinerskole møter og formes av en pedagogikk som springer ut fra en tenkning vi ikke alltid begriper.
Ikke misjonerende.
Men denne tenkningen er ikke misjonerende, og skolen pådytter aldri foreldre eller elever noen antroposofisk ideologi. Skolens bærende idé om hvert enkelt menneskes integritet og eneståendehet innebærer at skolens lærere, nettopp på grunn av sin antroposofiske forankring, viser en respekt og lydhørhet for det enkelte barn og det enkelte menneske som ville vært uforenlig med misjonerende virksomhet. Deres pedagogiske dictum er da også at de vil tenne en ild, ikke fylle et kar. Steinerskolen er godkjent av Kunnskapsdepartementet som et faglig/pedagogisk alternativ til offentlig skole, men det ligger ikke en religiøs begrunnelse bak skolen. Skolen har alternative fagplaner og pedagogiske opplegg og andre former for vurdering av elevene, men den regnes ikke som en livssynsskole. Antroposofien er grunnlaget for skolens virksomhet, men denne blir ikke formidlet gjennom undervisningen. Det forventes ikke at foreldre ved skolen skal ta del i antroposofien, og elevene undervises aldri i Steiners tenkning.Kunnskapsdepartementet presenterer Kunnskapsløftet som skolereformen der elever "settes bedre i stand til å møte kunnskapssamfunnets utfordringer". Skolen skal sette barna i stand til å delta i samfunnet - den dagen de blir store nok til det. Også Steinerskolen ser barnas kunnskapsutvikling som det viktige utkommet av en skole, men ønsker å møte barnet i nuet og i dets utvikling, og toner dermed ned ideen om barn som morgendaglige og fremtidige mennesker.
Beundringsverdig menneskesyn.
Som for ethvert tankegods som er annerledes enn det allment etablerte, er det ikke vanskelig å plukke antroposofien fra hverandre og finne frem til vidløftige utsagn og ideer som gjør seg godt i harselerende fremstillinger som Kristoffersen og Sandbergs. Det må være lov å stille seg uforstående eller forundret til deler av antroposofien, men allikevel se at denne læren først og fremst utruster sine utøvere med et menneskesyn som vi ikke kan annet enn å beundre.Det gjør dem i stand til å drive enestående helsepedagogiske landsbyer, enestående biodynamiske gårder, enestående skoler og barnehager, og til å bli enestående lærere - for det de ser som enestående barn.
Kommentarer