Store land, hva nå?

MANDAG 10. NOVEMBER ble en merkedag. Det er ikke hver dag en sittende norsk utenriksminister presenterer sin egen bok, om sitt eget fagfelt, med tanker om små og store spørsmål, med små og store samtaler, ofte skrevet i de små timer. En slik dag har vi faktisk aldri hatt før. Sittende norske utenriksministre skriver ikke bøker om jobben sin. Men Jonas Gahr Støre har gjort nettopp det. "Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister" er blitt en reise rundt omkring i verden og samtidig en reise i utenriksministerens tankeverden. Her er det bare å henge med, for når utenriksminister Støre er i farta, går det faderlig fort unna - både med fly og med flyvetanker, fra øst til vest, fra sør til nord. Kanskje spesielt til nord. Eller kanskje skulle man si inord.

Nord.

"Det meste er Nord", skriver utenriksministeren, og "stjeler" dermed siste strofe i Rolf Jacobsens dikt Nordfra 1985. - Hvis lyrikk kan uttrykke en holdning i utenrikspolitikken, så er dette diktet for meg. Nord er en fortelling om Norge og stemningen i nord. Diktet er en inspirasjonskilde i nordområdesatsingen, skriver han. Så skriver han seg varm om Regjeringens og sin egen nordområdepolitikk, og så får vi en liten verbal kilevink, vi som har vært litt kritiske til at et land som har 2000 milliarder kroner på bok i utlandet, ikke klarer å stable en skarve milliard spesielt øremerkede nordområdekroner på bena."Kvartalsrøstene" kaller utenriksministeren oss, vi som spør, "hvor blir det av nordområdemilliarden? Kommer ikke veiene, havnene og flyplassene?" Nå er jeg ikke helt sikker på hva begrepet kvartalsrøst er. Kan det være at han mener spørsmålene kommer en gang i kvartalet? Eller er det stemmer fra et annet sted enn Regjeringskvartalet? De kan jo være verdt å lytte til, og det kan jo være at en kai, eller en vei, eller noen satsingskroner som ikke på død og liv må presses inn i et årlig budsjett fra et eller annet departement kanskje kunne sparket litt mer liv i nordområdene.

Røde kinn.

Støre har selvsagt rett i at nordområdesatsingen er noe langt mer enn en Nord-Norge plan. Men uten Nord-Norge, et livskraftig og utviklet Nord-Norge, blir det heller ikke noe av nordområdesatsingen. Det er ikke snakk om subsidier til sytende nordlendinger. Det er snakk om risiko- og risikovillig kapital. Siden Norge er et land der staten har så å si all kapital, kan det vel ikke være for mye forlangt at noe av den kapitalen brukes - kanskje tapes - oppe i et nord som har så store fremtidsutsikter. For ingen lever av utsikter alene. Det er som utenriksministeren selv sier det, målet for all politikk er "å gjøre en forskjell" både for enkeltmennesker og samfunn. Så derfor denne refleks fra en kvartalsrøst. Og ikke blir vi røde i kinnene av kilevinken fra sjefen på 7. juni plass, heller. Vi gjør som Rolf Jacobsen sier i yndlingsdiktet: "Gå mot vinden, du får rødere kinn."Vår nåværende utenriksminister har snudd litt på sin forgjenger Knut Frydenlunds klassiker fra 1982, Lille land, hva nå?Han har så rett når han påpeker at Norge ikke er noe lite land. Kanskje et lite befolketland, men med ressurser og politisk tyngde som gjør at vi stiller i en langt høyere vektklasse enn vi tror vi tilhører. For en nerd som i så mange år har jobbet med såkalt tunge spørsmål som "kontinentalsokler, fisk og havbunnsmineraler, soner og delelinjer" er det den rene humørsprøyte å få utenriksministerens ord for at disse er så viktige for vår daglige virkelighet, og årsaken til at Norge er et stort land. Oljefondet gjør at vi regnes med internasjonalt som storinvestor. Andre kroner fra fisk og olje risler nedover i det norsk samfunnet og gjør det til hva det er.

Tanker.

Utenriksministeren forteller løst og fast, i et enkelt og godt språk, om sine møter med viktige personer. Vi ser at selv viktige personer bare er mennesker, og ikke alltid like godt informert, eller like reflektert, trass i sine flotte titler eller høye posisjoner. Og så forteller han hvorfor Norge har, og fortsatt vil ha, et godt forhold til USA. Han våger til og med å gi den nye presidenten råd. Rådene ble skrevet før presidentvalget var avgjort - nok et eksempel på at forholdet mellom land er av langsiktig karakter.Støre forteller om hvordan det nordiske samarbeidet er i ferd med å utvikle seg på nytt, i sikkerhets- og forsvarspolitikken. (Men han vokter seg vel for å si noe om vi skal ha et svensk-europeisk eller amerikansk kampfly.) Han snakker om EU, men bare i forbifarten og om sin tro på å være med i et større fellesskap. Han snakker om de avveininger som alltid må gjøres i politikken, og som ikke alltid er like lett å forene med klare og prinsipielle krav og synspunkter.Hvor går det store land i nord? Vel, utenriksministeren tegner ikke veikart, som det nå heter i diplomatsjargongen. Han peker ut noen mulige retninger. Og på at Norge ligger der det ligger.