VIL SAMMENBRUDDET i forhandlingene om en ny verdenshandel tvinge frem en ny verden? Sammenbruddet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) kunne virke som et absurd forlis. USA, India og Kina fløy i strupen på hverandre tre dager etter at de samme landene - og mange andre - mente at en avtale var i ferd på å falle på plass.USA ble rasende fordi de to nye asiatiske stormaktene reiste nye krav mot slutten av forhandlingene. Dermed forsvant også grunnlaget for planen til WTOs generalsekretær, Pascal Lamy, nemlig å tvinge andre land til å godta, uten rom for endringer eller særlig diskusjon, de hovedprinsipper som de største landene alt var blitt enige om.

Rimelig krav.

Men selve kravet fra India og Kina, om bedre sikringsbestemmelser for å beskytte egne jordbrukere i en unntakstilstand, var rimelig. Minst like vidtgående unntaksbestemmelser gjelder for andre varer, og disse har EU og ikke minst USA både brukt og misbrukt gang på gang. Norge har selv kjent laksestriden på kroppen. Fordi sammenbruddet kan synes så meningsløst etter nesten syv år med forhandlinger, aner man at det må ligge dypere motsetninger og problemer bak. Det bredte seg en økende følelse i Genève at hvis ikke USA og India hadde satt foten ned, ville til slutt Frankrike, og kanskje flere land, ha gjort det.

Gammel verdensorden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har en utpreget sans for lange linjer og store menn. På flyet hjem fra Genève i forgårs forfattet han et spennende innlegg til Aftenposten, hvor han skrev: "Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden". Støre beskriver en slags parallell mellom sine egne opplevelser i Genève og opplevelsene til den amerikanske diplomaten og senere utenriksministeren, Dean Acheson. Acheson var i 1944-45 en av arkitektene for en ny verdensorden med FN og andre nye internasjonale organisasjoner som ankerfeste. Han nedtegnet sine memoarer i boken med følgende pompøse navn: "Present at the creation". Mens Acheson altså var til stede ved skapelsen, var Støre til stede på den siste dag. Så dramatisk er Støres billedbruk.

WTO som forbilde.

Støres uttalelser viser at han, som mange andre, anser Verdens handelsorganisasjon som den mest vellykkede organisasjonen i FN-familien. Det er derfor sammenbruddet var så skremmende. WTO har gang på gang greid å få medlemslandene til å påta seg omfattende forpliktelser til å bygge ned tollbarrièrer. Dette er ikke tilfeldig. Tross alle svakheter og urettferdigheter ved avtalesystemet i WTO, føler ingen land seg bedre stilt ved å stå utenfor. Enkeltnæringer kan oppleve det annerledes, men landene har, objektivt sett, en felles interesse i å styrke og videreutvikle WTO. Likevel strandet forhandlingene. Sterke, organiserte særinteresser og svake regjeringer gjør at den politiske styrken til å bære frem fornuftige, omforente løsninger svikter. Støre er skremt. I sin artikkel mer enn antyder han at de samme problemene kan torpedere forsøket på å løse en annen felles utfordring: En ny klimaavtale.

Fortiden.

WTOs generalsekretær Pascal Lamy har også sans for de lange linjer. Under et besøk i Norge ble han bedt om å forklare striden i WTO om jordbruksstøtten i den rike del av verden. "Det går tilbake til kolonitiden", svarte han. Han minnet om at de rike landene helt inntil nylig også beskyttet seg mot import av tekstilvarer fra fattige land. Disse to vareslagene var omtrent de eneste hvor de gamle koloniene kunne konkurrere ut de tidligere kolonimaktene, og ble også unntatt fra den gradvise nedbyggingen av handelshindre i verdens rike land etter 1945.Å få slutt på denne forskjellsbehandlingen av utviklingslandene har vært selve målet for forhandlingene, som startet i Doha i 2001. Det mislyktes. Gjennom syv år har EU opptrådt nokså stivbent, mens USA har tilbudt nesten bare luft.

Ny verdensorden.

Støres håp er en ny verdensorden, hvor alle innser at Kina, India og Brasil må få en plass helt øverst ved bordet. I Genève viste da også Norge en helt annen fleksibilitet enn USA og EU. Men selv med en avtale om større tollkutt enn i andre land, ville Norges jordbruksstøtte bli liggende på verdenstoppen. Paradokset er at Norge og et lite knippe andre rike land som samarbeider i den såkalte G-10 gruppen, beskytter sitt landbruk på en måte som setter både de gamle europeiske kolonimaktene og den nye supermakten USA i skyggen. Derfor er G-10 så god å ha for EU og USA. Og derfor er det så vanskelig for Norge å legge virkelig kraft i kritikken av jordbruksstøtten i USA og EU. Og blant annet derfor er Bondelaget, som ikke ønsket noen avtale, fornøyd med Støres innsats.

Støres utfordring.

Den norske utenriksministeren var en stjerne i Genève og ledet en del av forhandlingene for å avlaste generalsekretær Lamy. Men egentlig bør han like mye bedømmes ut fra sitt bidrag til å endre norsk landbrukspolitikk, slik at vi kan få et mer effektivt jordbruk som faktisk kan tåle å leve med vesentlig lavere støtte. Det er først da at Norge og Støre virkelig kan presse på for å skape en ny verdensorden.