Direktør Erik Nadheim i Det kriminalitetsforebyggende råd synes nærmest å avskrive allmennprevensjon som en begrunnelse for straff (Aftenposten 25. januar). Han hevder at prevensjonstanken virker dårlig i praksis.
AV:
av
professor
erling
eide,
institutt
for
privatrett,
universitetet
i
oslo
De som straffes én gang, blir svært ofte straffet flere ganger, og det avskrekkende ved straff virker best på oss som lever velordnede liv.At individualprevensjon virker dårlig, er gammelt nytt. En påstand om at allmennprevensjon knapt virker, er heller ikke ny, men grunnlaget for en slik påstand er svakt.
Utenlandske studier.
For det første finnes det et stort antall undersøkelser fra en rekke land som viser at en økning i risikoen for å bli straffet har en sterk preventiv virkning. Og for det annet finnes det mange undersøkelser som viser at også strengere straffer fører til færre lovbrudd. Det er derfor et godt empirisk grunnlag for å hevde at allmennprevensjon virker. Og det gjelder uansett hva selve begrunnelsen for straff måtte være.
For milde straffer?
Men av dette kan man naturligvis ikke slutte at straffenivået i Norge er for lavt. Det er mange grunner til å være forsiktig med strenge fengselsstraffer. For det første vil det alltid bli begått justismord. For det andre er fengsler kostbare for samfunnet. For det tredje er det trolig riktig at enkelte fengsler kan virke som forbryterskoler. Og for det fjerde kan enkelte lovbrytere ha egenskaper og erfaringer (ADHD?) som gjør at forutsetningen om at den enkelte har ubegrenset ansvar for sine handlinger tvilsom.Men disse hensyn rokker ikke ved de undersøkelser som viser at allmennprevensjon virker. Direktør Nadheims utsagn peker i retning av at vi grovt sett kan inndele befolkningen i to grupper: "vi som lever velordnede liv" og gjengangerne. En slik inndeling er lite fruktbar. Det synes åpenbart når man tenker på utbredelsen av smugling, butikktyverier, biltyverier, voldskriminalitet i hjemmene, seksualovergrep, korrupsjon, underslag, utpressing, narkotikahandel, bestikkelser, skatteunndragelse osv. Det er mange som hverken "lever velordnede liv" eller går ut og inn av fengslene. Det er særlig i denne gruppen at allmennprevensjon virker.
Liten interesse.
Siden professor Johs. Andenæs på 1970-tallet sluttet å skrive om utenlandske studier av allmennprevensjon, har det vært forbausende liten interesse for slike undersøkelser her i landet. Og de norske bidragene til denne type faglitteratur har vært beskjedne. Individualprevensjon har påkalt større interesse, og "synsing" har derfor kunnet prege debatten om allmennprevensjon.
Kommentarer