Debatten om «rase». Knut Olav Åmås mener ordet «rase» er «ubrukelig» (kommentar 11. februar). Men av og til er ikke problemet ordet, men snarere at man befester raseskiller i praksis ved å unnlate å reflektere over hva rasekategorien betyr. Aftenpostens siste reportasjer fra Sør-Afrika synes å gi eksempler på dette.
Aftenpostens artikkel «Svart vin» (2. februar) vil hylle «de svartes» entré i vin- og restaurantbransjen. Slik lyder ingressen: «Med sneglefart er de fargede på vei inn i det hviteste av Afrikas industrier – vinproduksjon!» Bildet av «de fargede» som snegler på vei inn i hvitvinen, er i beste fall uheldig.
Men det viser også hvordan metaforikk kan undergrave det man sier. Virvelløse dyr er den gruppen levende vesener vi minst assosierer oss med. Å få dem i vinen, er også ergerlig.
Det eksotiske.
Svart hudfarge knyttes stadig til dårlig kvalitet: Landsbyrestauranten som journalist Geir Salvesen besøker, har «ingen gourmetmat» som han ellers får i de «rikere» områdene. Men det er jo ikke derfor han er der:
«Det spesielle med Thandi Farm Kitchen er at spisestedet er drevet av åtte fargede kvinner.» Forbrukeraspektet ved reportasjen bortfaller da også noe når Salvesen skal anbefale Fairtrade-vin. Den er nemlig overpriset i forhold til kvaliteten. Poenget er det eksotiske ved å spise det «de fargede» lager eller å støtte de «fattige, fargede og svarte», og da er det til å leve med at smaken ikke er den aller beste.
Historisk sett late.
Med hensyn til Fairtrade beretter Salvesen at «fargede og svarte familier» som jobber og har investert i selskapet «har stiftet bekjentskap med de harde økonomiske lover: For å lykkes må det jobbes hardt og målbevisst. Og utfallet er ikke garantert.»
Reportasjen antyder altså oppsiktsvekkende nok at å jobbe hardt for en uviss inntjening er noe nytt for svarte sørafrikanere! Svarte sørafrikanere fremstår som historisk sett late ¿ eller passivt «lutfattige» ¿ utenfor våre økonomiske lover.
Åmås skriver i sin kommentar at «det er dyr som har rase, ikke mennesker».
Ønsker en xhosa.
Mens Aftenpostens egen gladsak fortsetter:
«Siden de svarte nå styrer Sør-Afrika, er det å få en svart vinmaker, gjerne en xhosa, som er folkegruppen til Nelson Mandela, noe av det gjeveste. (Red. anm.: Det er fire hovedgrupper sørafrikanere: Svarte, fargede, indere og malaysiere og hvite.)»
Setningen er upresis, hvem som ønsker seg «en xhosa» i utsagnet over er utelatt. Men det høres ut som Salvesen beskriver noen som ønsker å få en ny hund, på basis av hvem som har den:
Jeg tror jeg tar en sånn xhosa, er det ikke en sånn som Paris Hilton har i vesken, det skal være noe av det gjeveste.
Et av apartheidpolitikkens hovedverktøy var å skille mellom sørafrikanere ut fra oppfattede «raser». Salvesen sier ikke rett ut hva som skiller de fire gruppene han hevder eksisterer (hvorav én gruppe inneholder to nasjonaliteter), men språk er det for eksempel ikke.
Det er heller ikke det samme om det er ANC eller «de svarte» som har makten i Sør-Afrika. Når de ikke-hvite menneskene i reportasjen i tillegg knyttes til dyremetaforikk, eksotisme, dårlig kvalitet og latskap, minner den om den koloniale diskursen som ble brukt til å rettferdiggjøre og opprettholde europeernes dominans i Afrika.
Betydningsbærende skiller.
Thomas Hylland Eriksen sier det dominerende syn i dag er at «rase» er en sosial konstruksjon uten vitenskapelig verdi (11. februar). I «Lysene slukkes» om Cape Towns strømkrise fortsetter Aftenpostens Sør-Afrika-formidling på bakgrunn av en oppfatning av betydningsbærende raseskiller som ikke diskuteres (12. februar).
Som leser må jeg anta at svarte og hvite sørafrikanere, som svarte og som hvite mennesker, representerer vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Hvorfor ellers skal journalisten intervjue «en hvit» og «en svart» mann for å formidle hjem et mest mulig presist syn på saken?
Det er viktig å se kritisk på uttrykkene vi bruker for å benevne oss selv og andre. Men også når man unngår å bruke de aller mest belastede begrepene, kan seiglivede myter, og troen på utseendemarkører som verdifulle betydningsreservoarer, leve videre, i det mer uuttalte.
Kommentarer