Svikter ny norsk dramatikk

Som norsk forlegger undres jeg over hvor lite den nye norske dramatikken stimuleres av norske teatre - i hvert fall som en bevisst og langsiktig satsingslinje. I min tid i Nationaltheatrets styre var spørsmålet om hovedscenens ansvar for nyskapning ofte et tema - i styre- og strategimøter. Lite skjedde ved teateret. Interessen var eiendommelig laber. De siste perioders teatersjefer Ellen Horn og Eirik Stubø bærer ikke alene et ansvar - selv om deres samvittighet burde være sort som sotet i den sorteste gryte. Som forlegger følte jeg meg forpliktet til å ta visse initiativ til samtaler om rekrutterende initiativ, men jeg var langt fra viljesterk nok til å følge opp så det monnet.Sterk norsk litteratur.Det er en tiltagende merkverdighet at teatersjefer ikke oppdager hvilket potensial det ligger i norske forfatteres kvalitetsnivå i dag. Gjennom skjønnlitteraturen inntar norske forfattere ikke bare bestselgerlister i hjemlandet foran store internasjonale forfatterskap. De erobrer stadig sentral plass på flere bokmarkeder i utlandet - litterært som kommersielt. Det er ikke minst myndighetenes langsiktige litteraturpolitikk som har bidratt til kvalitetsutvikling som vi ser gode resultater av. Hvorfor ser ikke teatersjefene i langt større grad en overføringsverdi fra den sterke norske prosaen og lyrikken til å skape forfatterskap for spennende ny norsk dramatikk?Forsømmelsen har vært betydelig gjennom flere tiår. Talentene er jo der. Det holder ikke med en Jon Fosse alene - stort sett. De fleste talentene har ikke fått utfordringen. Og de vil fort havne i filmen. Heldigvis ser vi unntak blant teatrene. Både Radioteatret, Riksteatret og Det norske Teater har gjort spredte fremstøt. Det samme gjelder Trøndelag Teater, selv om fremstøtene gjerne ligger i den entydige underholdningsgenren. Likevel er den fornyende repertoarpolitikken på nye norske dramatikere henimot viljeløs i det store format - også her. Jeg kan knapt huske en eneste norsk teatersjef
(siden Arild Brinchmanns tid) som uttaler at de vil satse langsiktig på ny norsk dramatikk.

Årsaken til svikten?

Det er grunn til å spørre hvorfor? Hvorfor er repertoarpolitikken på de fleste norske institusjonsteatrene såpass kortsiktig og lite bevisst et slikt i seg selv åpenbart viktig kulturpolitiske mål. For teatersjefene følger med i den norske litteraturens utvikling - og ser at skrivetalentene kan være der? Det er mulig at teatersjefenes åremålsansettelser - i beste fall for fire år ad gangen - "tvinger" dem til kortsiktighet. De arver et par års repertoar fra sine forgjengere og er livende engstelige for ikke å satse "trygt" på klassikere og internasjonale suksessdramatikere mens de selv sitter i førerstolen. Stykkene kan gjerne være eksperimentelle og/eller underholdende, men de skal ikke kunne kritiseres for selve valget av dramatiker? For den anerkjente dramatiker har allerede gjort vei i vellinga på den internasjonale scene? I så fall er det kun risikoen for egen regi, produksjon og spillekvalitet som gjenstår. Krevende nok, selvsagt. Men det hjelper i det minste med drahjelp fra en utenlandsk suksess. Når forleggere opplever at det først og fremst er den norske litteraturen som norske lesere og media er opptatt, er det all mulig grunn til å tro at det analogt kunne utvikles en stamme av norske dramatikere som ville oppnå en tilsvarende suksess hos publikum og offentlighet. Den økonomiske risikoen er ikke et hinder - tvert om for den som ser muligheten.

Har forlagene et ansvar?

Først og fremst ligger ansvaret hos teatersjefene. Det er fra det hold signalene må gis, hvis en fornyelse skal kunne skje. Forlagene utgir jevnlig ny norsk dramatikk som litteratur, men er kun unntaksvis i kontakt med teatrene med tanke på oppføringer. Her burde et samarbeid kunne forbedres, hvis teatrene viser uttalt energi til nysatsing - så det monner. Innkjøpsordningen gjør jo satsningene stort sett uproblematiske som litterære bokutgivelser. Jeg ser for meg et mangfold av tiltak fra teaterhold - stimulerende konkurranser, garanterte oppføringer, skrivestipendier, formidlingsinnsats til beste for forfatternes forfatterskap og mange andre godbiter. Men først og sist - den overbevisende satsingsviljen - for uten den duger intet.

En ny sjanse?

Når ny teatersjef snart tiltrer Nationaltheatret, er det grunn til å håpe på en fornyet og langt sterkere innsats for den norske dramatikken og de nye norske dramatikerne på vår hovedscene. Nationaltheatret må gå foran. Forleggere bør gjøre sitt for å støtte.