Global behandling. I flere europeiske og asiatiske land posisjonerer sykehus seg for å konkurrere om utenlandske pasienter. Konturene av et internasjonalt sykehusmarked er i ferd med å avtegne seg. I vinter har avisene hatt oppslag om norske pasienter som har reist til utlandet for behandling av alvorlige kreftsykdommer. En kreftsyk pasient som det norske sykehuset mente var umulig å behandle, er tilsynelatende frisk igjen etter operasjon i Tyskland.Samtidig har vi lest om kreftsyke pasienter og deres pårørende som har oppsøkt eksperimentell behandling i Kina med dårlige resultater og som dør under uverdige forhold langt hjemmefra.

Behandling i Kina.

For tiden er tolv kreftsyke nordmenn i Kina for å få kreftbehandling. Siden august har tre kreftpasienter dødd i Kina. I tillegg til sorgen, sitter familiene igjen med store regninger for hjemtransporten. Norske sykehus og helsemyndigheter står overfor en situasjon som man ikke er vant til å håndtere: Pasienter drar på eget initiativ til utlandet for behandling av alvorlige sykdomstilstander.

Slår seg ikke til ro.

Pasienter og deres pårørende vil i mindre grad akseptere at det ikke er noe mer å gjøre, men undersøker om det finnes en behandling et eller annet sted som kanskje utsetter døden eller til og med helbreder? Og hva er vel en reise til Beijing når livet står på spill?Flere lavkostland tilbyr helsetjenester med tilsynelatende god kvalitet. Det åpner for et privat marked der pasienter selv kan treffe en beslutning om å kjøpe behandling i utlandet, uavhengig av om offentlige sykekasser eller forsikringsselskaper dekker kostnaden.

Global næring.

Informasjon om all verdens behandlinger er lett tilgjengelig på Internett. Samtidig er helse i ferd med å bli en global tjenesteytende næring der profesjonelle, internasjonale aktører posisjonerer seg på en måte vi ikke har sett tidligere. I hovedtrekk ser vi et europeisk og et asiatisk helsemarked med Tyskland, Thailand og India som frontløpere. En rekke andre land melder seg på i konkurransen, blant annet Mexico, Costa Rica, Brasil, Sør-Afrika, Singapore, Filippinene og Malaysia.Vi skal heller ikke glemme Dubai, som åpner Healthcare City i 2010 og blir verdens første helseby med status som frihandelssone.

Øst-Europa kommer.

I Europa er Tyskland sterkest posisjonert. Tyske sykehus mottar årlig rundt 50 000 utenlandske pasienter årlig. De siste årene har Polen og Ungarn, og i noen grad Tsjekkia, markedsført både tannlege- og sykehustjenester i utlandet.Reiseselskapet Lasikreiser har siden 2004 formidlet øyelaseroperasjoner for nordmenn til Tyrkia og Praha. Det danske reisebyrået Kirurgirejser har siden 2004 formidlet pakketurer til utlandet for ca. 450 norske pasienter. Byrået opplyser at de sender omkring 20 pasienter i måneden til fedmebehandling i Belgia og Tyskland. De har også formidlet kreftbehandlinger (Dagens Medisin 14. februar 2008).

Fremtidens vekstnæring.

Den mest interessante utviklingen finner sted i Asia. Thailand har foreløpig kommet lengst i å bygge ut helseturismen. Landet mottar ca. en million helseturister årlig, og rundt 400 000 av disse kommer fra Vesten. India satser stort på helseturisme og har som målsetting at dette skal bli landets nest største næring etter IT-industrien. I 2005 mottok indiske sykehus mellom 150 000 og 200 000 helseturister. Regjeringen hyret inn konsulentselskapet McKinsey, som utarbeidet en strategiplan for landet, "India Vision 2020".Helseturisme ble utpekt som en betydelig fremtidsnæring med vekstpotensial på 30 prosent årlig, en mulig omsetning på 13 milliarder kroner i året og en million helseturister i 2012.

Milliarder investeres.

Den indiske regjeringen har nylig besluttet å investere 6,5 milliarder dollar for å fremme helseturisme, blant annet ved å bygge nye sykehus. Det er også interessant å merke seg at de mest etterspurte behandlingene er ikke kosmetisk kirurgi, men derimot hjerteoperasjoner, ortopedisk kirurgi (eksempelvis kne- og hofteoperasjoner) og organtransplantasjoner. I Thailand og India er flere store sykehuskjeder i rask vekst. Bangkok Hospital er en av de største kjedene i Thailand og behandler nærmere 40 000 internasjonale pasienter årlig.I India er det tre store kjeder som dominerer, og som gjennom franchiseordninger etablerer stadig nye sykehus: The Apollo Hospitals Group er den største kjeden i India med 41 sykehus. Fortis Healthcare har 12 sykehus og planlegger 40 nye de nærmeste årene, mens Wockhardt Hospital har en rekke spesial-sykehus for blant annet øye-, hjerte- og hjernebehandling.

Bedre enn norske sykehus?

Sykehuskjedene jobber bevisst for å få internasjonal anerkjennelse for kvalitet i behandling og forskning. Bangkok Hospital, Wockhardt og Apollo har akkreditering fra Joint Commission International - noe ingen norske sykehus har.De søker også samarbeid innen forskning og undervisning med de fremste amerikanske miljøene som Harvard Medicine School og Johns Hopkins Medicine. De indiske sykehuskjedene har ambisjon om å bli "verdens sykehus". Apollo Hospitals Group har etablert seg i Storbritannia der de inngår avtaler med britiske sykehus som outsourcer støttefunksjoner som fakturering, kontorarbeid og klagehåndtering, i tillegg til at de utfører og diagnostiserer røntgen- og laboratorieundersøkelser.

Hva med Norge?

Det er vanskelig å se for seg en pasientstrøm fra Norge til Thailand eller India. Det er mest sannsynlig at enkelte alvorlig syke pasienter som ikke har flere alternativer i Norge, søker ut av landet som en siste sjanse. En annen mulighet er at et økende antall turister blir fristet til å benytte seg av billige tilbud om å screene seg fra topp til tå, for så å oppsøke helsevesenet når de kommer hjem for "å være på den sikre siden". Det kan belaste helsetjenesten enda mer.Det kan også føre til merarbeid dersom norske sykehus må rette opp feil som begås i utlandet eller behandle pasienter som drar med seg infeksjoner. I tillegg kan terskelen for å oppsøke kirurgiske inngrep reduseres når sykehusene ser ut som behagelige spa-hoteller - mens risikoen som knytter seg til inngrep nedtones.

Hvordan håndtere?

Norske pasienter kan sitte hjemme i stuen, søke på nettet og lese om behandlinger ved tyske, indiske eller kinesiske sykehus som ikke tilbys i Norge.Det kan være vanskelig å forstå hvorfor man ikke får denne behandlingen i Norge - i hvert fall krever det god og troverdig forklaring. Hvordan skal legene og helsemyndighetene håndtere denne situasjonen?

Pressede prinsipper.

Her er det vanskelig å være prinsippfast, slik vi så sist vinter. Da fortalte mediene om en kreftsyk småbarnsmor som trengte benmargstransplantasjon med fremmed donor, en behandling som ble ansett som eksperimentell i Norge og koster 1,5 millioner kroner.Helse Nord ville derfor ikke dekke behandlingen som tilbys i Sverige, men endret beslutning da helseminister Sylvia Brustad grep inn. Utviklingen av et internasjonalt helsemarked kan dermed føre til redusert nasjonal, politisk og medisinskfaglig kontroll med utviklingen av helsetjenesten, sterkere press på etterspørsel etter helsetjenester - og en enda vanskeligere prioritering.