Syv lange minutter

NØYAKTIG ETT ÅR etter er saken på ingen måte avsluttet. Den ene av ambulansesjåførene, Erik Schjenken, har klaget på at Likestillings- og diskrimineringsombudet har kalt hans og kollegaens handlemåte for etnisk diskriminerende, og han har klaget til Statens helsepersonellnemnd på at sjåførene har fått en advarsel for å ha opptrådt «uforsvarlig».

Norsk-somaliske Ali Farah var 37 år gammel da han 6. august i fjor ble slått ned av en norsk-ghanesisk 23-åring i Sofienbergparken på Oslos østkant. Ambulansen kom etter kort tid, men kjørte fra parken bare syv minutter senere. Folk som sto rundt, reagerte sterkt på at ambulansesjåførene opptrådte arrogant og nedlatende, kalte Ali Farah «jævla gris» og erklærte at «nå har toget gått for denne mannen» etter at pasienten urinerte på en av dem og på ambulansen.

Innrømmet ikke feil.

Senere samme kveld ble Ali Farah operert for hjerneblødning og lå lenge i respirator. Ullevål universitetssykehus ville først ikke innrømme at noen feil var gjort. Men debatten vokste og rasismeanklagene tiltok. Sykehuset innså til slutt at de hadde vært for raskt ute.

Det nå så kjente bildet til frilanseren Caroline Drefvelin fra parken ble kåret til Årets bilde 2007. Nyhetsmagasinet Ny Tid kåret Ali Farahs samboer Mari Koohinor Nordberg til Årets nordmann 2007 for innsatsen. Hun sa selv: «Jeg vet at rasismen finnes, jeg har kjent den på kroppen. Men, som med så mange andre former for undertrykking og diskriminering, later man som om den ikke finnes.»

At Ali Farah-saken helt fra starten av ble en rasismedebatt, er ganske sikkert forklaringen på at den ble så omfattende. Ca. 6000 oppslag i alle norske medier finner jeg om saken det siste året. Og mediebildet har hele tiden vært preget av massiv samstemthet: Ali Farah ble utsatt for rasistisk diskriminering fra ambulansepersonalet. Blant de ytterst få motstemmene i offentligheten var statsadvokat Stein Vale, som advarte mot forhåndsdømming av ambulansesjåførene.

Forfatteren Anne Holt skrev i en kronikk her i avisen som var typisk for stemningen: «Rasismen har slått endelig rot, og det så dypt at vi ikke lenger kjenner den igjen.» SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen uttalte: «Denne saken må føre til et vendepunkt. Vi må gyve løs og sette foten ned veldig klart. Vi kan aldri akseptere bevisst åpenbar rasisme eller ubevisste fordommer».

«En rasist i oss alle.»

For Aftenposten var saken noe av bakgrunnen for årets lange rasismedebatt, som ikke er avsluttet. Ambulansesjåfør Erik Schjenken skrev et helsides debattinnlegg 8. april der han hevdet at han aldri har hatt en rasistisk tanke og aldri er blitt anklaget for diskriminering. Leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, responderte en uke etter med påstanden « Det finnes en rasist i oss alle», og påpekte at en rasistisk handling kan være ubevisst og uintendert.

Nettopp den institusjonelle rasismen ble et hovedtema i ordskiftet, og det viste seg en dyp tillitskløft mellom etnisk minoritetsungdom, norsk politi og andre myndighetsinstanser.

Hverken kommuner eller stat har vist evne eller vilje til å følge opp sine løfter om å gripe fatt i offentlig diskriminering, enten man synes Ali Farah-saken er et relevant bakteppe eller man benekter det. I beste fall har saken ført til en bevisstgjøring. Men det er ikke nødvendigvis til hjelp for dem som faktisk blir diskriminert.

Når jeg spør barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) hva Ali Farah-saken har ført til, svarer hun: «Hendelsen i Sofienbergparken var en vekker for Regjeringen. I kjølevannet av hendelsen igansatte vi derfor en kartlegging av hva som gjøres for å bekjempe diskriminering i statlig sektor. Vi trenger mer kunnskap om hvordan diskriminering kan arte seg, og da særlig indirekte diskriminering.» Tiden vil vise hva dette fører til.

Krav på rettssikkerhet.

Iallfall én av ambulansesjåførene har innrømmet å ha feilvurdert hele situasjonen. Dette ga – og gir – likevel ingen grunn til å svekke deres rettssikkerhet. Ullevål universitetssykehus lot aldri ambulansesjåførene komme med sin egen versjon overfor Likestillings- og diskrimineringsombudet, før ombudet innkalte til høyt profilert pressekonferanse og påpekte rasediskriminering.

Enkeltpersoners rettssikkerhet er særlig viktig i et samfunn som det norske – der dårlig samvittighet går hånd i hånd med en energisk og ikke alltid like reflektert iver etter å ordne opp i urett. Ja, spesielt i et slikt samfunn. «Vi kan anmelde dem for rasisme», ble det impulsivt og spontant ropt i Sofienbergparken allerede få minutter etter at ambulansen var kjørt.

Styrket og skjerpet.

Diskrimineringsdebatten i Norge er likevel blitt nødvendig styrket og skjerpet det siste året. Men hvordan har det gått for de involverte?

Ali Farah lå i koma i ti dager etter hendelsen, har vært gjennom lang rekonvalesens og sliter ennå med helsen. Hverken han eller Mari Kohinoor Nordberg har kunnet jobbe mye det siste året. De er opprørt over at Ullevål universitetssykehus slapp lett fra saken, og at ambulansesjåførene aldri har bedt om unnskyldning for det som skjedde.

23-åringen fra Ghana som ble opphav til hele hendelsen da han slo ned Ali Farah, ble i juni dømt til 17 måneder i fengsel. Han har anket. Saken kommer opp for Borgarting lagmannsrett i høst.

Til Stortinget.

Den ene ambulansesjåføren har sluttet i jobben. Den andre, Erik Schjenken, er fortsatt sykmeldt. Han føler bitterhet og urettferdighet etter 10000 oppdrag som ambulansemann, og sier at han aldri er blitt anklaget for å forskjellsbehandle på etnisk grunnlag. Han har skrevet til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og bedt dem vurdere uttalelser fra fire statsråder som han mener var med på å forhåndsdømme.

Mandag 6. august 2007 klokken 1713 til 1720. Ambulansesjåførene var den sterke part i de syv minuttene de var i Sofienbergparken. Men fra det øyeblikk de lukket bildøren og kjørte, med tom ambulanse, ble de også den svake part i saken. For tragedien i Sofienbergparken har bare tapere. De syv minuttene tar ikke slutt for noen av dem som var der.