• Chongqing i Kina - en av landets moderne millionbyer. Foto: Scanpix

    FOTO: Elizabeth Dalziel

Tanker ved milepælen

Vi runder sannsynligvis 10 milliarder mennesker i dette århundret. Blir jorda fullstendig ulevelig, eller kan teknologien redde oss?

31. oktober passerer Jordas befolkning 7 milliarder, ifølge FNs befolkningsbyrå. I sakens anledning har man sluppet World Population Prospects, the 2010 Revision (WPP), et dokument som fortjener å leses av langt fler enn byråkrater, forskere og befolkningsnerder som undertegnede.

Eirik Newth

FOTO: Dons Signe

Selv om de lærde strides om det nøyaktige tidspunktet er poenget det samme: det lever flere mennesker på Jorda enn noensinne i historien, og vekstraten er fremdeles rask. Hvert år øker den globale befolkningen med 78 millioner mennesker. Det blir litt over to mennesker per sekund, eller en middels stor norsk kommune på en time.

Slike milepæler gir oss en god anledning til å diskutere befolkningseksplosjonen og dens konsekvenser. I internasjonale medier er man allerede i full gang, eksemplifisert ved denne artikkelen av Paul Farrell fra Wall Street Journal, der befolkningseksplosjonen fremstilles som et kollektivt selvmord.

Fruktbarhetstallene går ned



Et av de krasseste norske innleggene i debatten ble levert av forfatteren Gert Nygårdshaug, for tiden bokaktuell med en mørk miljøthriller lagt til fremtiden. I et intervju med Klassekampen 28. januar ifjor sier han blant annet: «Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse. For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.»



Nå er det flere gode grunner til at man ikke tar opp fødselsbegrensning på internasjonale konferanser av dette slaget. Den viktigste er at fødselsbegrensningen allerede

skjer

- stort sett ganske frivillig - over hele verden. Av 225 land og territorier CIA World Factbook førte statistikk for ifjor, var det hele

104 hvor hver kvinne i snitt fødte under 2,1 barn

(tallet som trengs for å holde befolkningen ved like).



Jordas samlede fruktbarhetstall, mål i antall barn per kvinne, har sunket jevnt og trutt

siden 1950-tallet

. Ulike land har ulike måter å redusere fruktbarheten på, men nettoeffekten er at

stadig flere slutter seg til klubben av rike, nordlige land

med negativ befolkningsvekst.



Tallene viser forøvrig at Nygårdshaugs fokus på religion er et blindspor. Den laveste fruktbarheten i Europa finner vi nå i katolske land som Spania, Italia og Polen. Den muslimske verden har også

mange eksempler på imponerende fall i fertiliteten

. Som

Iran

, der en endring av politikken førte til at kvinner på bare tretti år har gått fra å føde sju barn i snitt til 1,9 (litt over tallet vi har i Norge).



Lutfattige og krigsherjede



Men de mange fremskrittene til tross vil befolkningseksplosjonen være med oss i mange tiår ennå. Den minkende gruppen av land med ekstremt høy fruktbarhet (stort sett i Afrika, gjerne luftattige og/eller krigsherjede) vil trenge lang tid på å falle ned mot et bærekraftig nivå.



Jordas befolkning er dessuten svært ung i snitt, noe som betyr at nye milliarder kommer til å stifte familie i tiårene fremover. Selv om de får færre barn enn sine foreldre, skapes en supertankereffekt: skipet er så stort og tungt at det tar lang tid fra oppbremsingen begynner, til båten står helt stille.



Derfor regner FN med at vi vil passere

10,1 milliarder ved århundreskiftet

før folketallet for alvor begynner å flate ut. Nygårdshaug og andre befolkningspessimister vil altså få rett i at vi kommer til å bli mange på Jorda. Svært mange.



Det interessante spørsmålet ved denne milepælen blir altså ikke hva våre lokale politikere kan gjøre for å stanse den globale befolkningseksplosjonen (det kan de ikke), men hva slags verden eksplosjonen skaper før den etterhvert dabber av.



Ulevelig?



Er en verden med ti milliarder mennesker fullstendig ulevelig, slik Nygårdshaug, Farrell og svært mange jeg har møtt, mener? Eller klarer vi å innovere og vokse oss ut av problemene, slik vi har gjort helt siden den industrielle revolusjon utløste befolkningseksplosjonen?



Jeg heller mot det siste, men må innrømme at jeg ikke føler meg trygg på den konklusjonen. For det viktigste med milepælen 31. oktober er tross alt dette: siden vi aldri har vært så mange før, har vi heller ingen historisk erfaring å støtte oss til. Veien blir til mens vi går. Da er det lett å trå feil.



Eirik Newth vil delta i nettdebatten.

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lider vi av mastersyke?

Det er slik at veldig mange av dem med treårig bachelorutdanning fra universitetene ikke opplever at dette er «nok».

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer