Denne uken er det ett år siden ambulansepersonellet på Ullevål universitetssykehus nektet å frakte Ali Farah til sykehus. Den gang lovet Regjeringen å rydde opp i statlig rasisme og diskriminering. Ett år senere har de fremdeles svært få tiltak klare. Det går ut over den etniske minoritetsbefolkningen.

I mars kom Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) frem til at diskrimineringsloven ble brutt da Ali Farah ikke fikk den helsehjelpen han trengte. Uttalelsen er påklaget og skal vurderes for mulig omgjøring før den eventuelt oversendes til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Flere klagesaker.

På tross av den massive oppmerksomheten saken fikk, er det lite som tyder på at staten har tatt tilstrekkelig tak i problemet. LDO får flere klagesaker fra etniske minoriteter. For eksempel fant vi i november i fjor at Høgskolen i Oslo brøt diskrimineringsloven da de ikke ansatte den best kvalifiserte søkeren til en stilling. Søkeren var av indisk opprinnelse.

Medieoppslag bekrefter bildet. I april i år skrev engelske Sony Kapoor i en kronikk i Aftenposten at han er blitt stoppet i tollen på Gardermoen 16 av de 31 gangene han har besøkt Oslo. Han fant ingen annen grunn til dette enn hans mørke hudfarge.

Sendt hjem – døde.

Samme halvår fortalte en annen avis om en familie med tamilsk bakgrunn som opplevde at deres barn ble sendt hjem fra legevakten i Oslo og døde kort tid etter grunnet manglende behandling. I ettertid ble det satt spørsmålstegn ved om manglende bruk av tolk hindret foreldrene i å forklare seg for legen.

Diskriminering skjer. Den såkalte Ali-saken førte til en stor debatt om de offentlige tjenestene og behovet for likeverdig behandling. Regjeringen var raskt ute og lovet en grundig kartlegging av diskriminering utøvd av offentlige virksomheter mot etniske minoriteter. Den skulle gi kunnskap og danne grunnlag for tiltak mot slik diskriminering.

Kartleggingen kom, men den var langt fra grundig. I stedet for å spørre dem det gjaldt, de etniske minoritetene selv, spurte staten bare sine egne personalsjefer.

Nedslående resultater.

De statlige virksomhetene ble bedt om å redegjøre for sitt eget arbeid mot diskriminering av etniske minoriteter og deres kjennskap til forekomsten av slik diskriminering. LDO fikk i oppdrag å oppsummere svarene og lage en rapport. Resultatene var nedslående.

Spriket mellom minoriteters opplevelse av diskriminering og statens manglende vilje til å se den og ta den på alvor var slående. En tredjedel av virksomhetene svarte ikke på undersøkelsen i det hele tatt. Av de 168 som svarte, var det få som kunne vise til effektive tiltak mot diskriminering. De fleste gjorde lite eller ingenting. Bare 13 virksomheter oppga at de hadde registrert klager på diskriminering, og mange manglet rutiner for å håndtere slike saker.

Tilfeldig og usystematisk.

Kort oppsummert fremsto statens arbeid mot diskriminering av etniske minoriteter som tilfeldig og usystematisk. Det manglet en helhet og var ikke innarbeidet i virksomhetenes ordinære drift.

Det lave antallet klager registrert i statens egne arkiver samsvarer dårlig med det diskrimineringsomfanget etniske minoriteter selv rapporterer om. I en undersøkelse utført for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) svarer 20 prosent av de intervjuede med ikke-vestlig bakgrunn at de har opplevd diskriminering. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse viser at nesten halvparten av innvandrerne i undersøkelsen har opplevd diskriminering. Også etterkommere av innvandrere rammes.

Ikke nødvendigvis tilsiktet.

Begge undersøkelsene gjelder flere samfunnsområder, ikke bare statlig diskriminering. Imidlertid viser klagesaker og henvendelser til LDO og minoritetsorganisasjoner at mange opplever diskriminering også fra statlige virksomheter. Diskrimineringen er ikke nødvendigvis tilsiktet, og virksomheten er ikke nødvendigvis klar over at behandlingen har diskriminerende konsekvenser. Men så lenge staten mangler rutiner og mål for hvordan de skal oppdage den og sette en stopper for den, blir det ikke bedre.

Statsforvaltningen må være en lærende organisasjon. Det må etableres gode rutiner som kan danne grunnlag for systematiske forbedringer. Tillit til offentlige tjenesteleverandører skapes nettopp ved at diskriminering erkjennes som et problem, og ved at effektive systemer fanger opp problemene.

Regler, rutiner og tiltak må evalueres kontinuerlig for å avdekke mulige utilsiktede diskriminerende konsekvenser. Dette er et lederansvar som krever kunnskap om rasisme og diskriminering.

Ikke godt nok.

LDO etterlyser konkrete tiltak. Myndighetene gikk offensivt ut i forbindelse med Ali-saken og lovet handling. Og ja, en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering er varslet. Det er igangsatt et forsøk med moderat kvotering i staten og en aktivitets- og rapporteringsplikt i forhold til etnisk diskriminering innføres. Alt dette er positivt, men langt fra godt nok. Fremdeles mangler det tiltak på en rekke sentrale punkter.

Hva har Regjeringen for eksempel tenkt å gjøre med at bare 45 av de statlige virksomhetene har kompetanse- og bevisstgjøringstiltak for å bekjempe og håndtere diskriminering? Eller at bare ti oppgir at de bruker tolk for å hindre diskriminering i publikumsrettede tjenester? Her snakker vi om store systemsvikt som kan få alvorlige konsekvenser for etniske minoriteter i deres møte med staten.

Ikke på alvor.

For meg som likestillings- og diskrimineringsombud vitner dette dessverre bare om én ting: Regjeringen og departementene tar ikke rasisme og diskriminering på alvor. Arbeidet gis ikke prioritet i de statlige virksomhetene. Ali-saken ble et vendepunkt i norsk samfunnsdebatt, og politikerne lovet å handle.

Den handlingen har vi sett lite til i året som har gått. Vi ser selvfølgelig frem til Regjeringens varslede handlingsplan og går ut i fra at en del av våre spørsmål besvares der. Når statsbudsjettet legges frem i begynnelsen av oktober, har Regjeringen muligheten til å vise at dette arbeidet prioriteres. Det er på høy tid å sette av tilstrekkelige midler til å gjøre en innsats.

Vår rapport har ligget på bordet siden januar. Nå må Regjeringen vise at den tar arbeidet mot statlig diskriminering på alvor.