Tausheten om abort

Hvor mange kvinner?

I et debattinnlegg i Aftenposten 19. oktober av forskerne Heir, Sandvik og Weisæth rettes det spørsmål til et forskningsprosjekt jeg driver, om abort. La meg presentere studien og svare på innvendingene.Men først en påstand: Kritikken er forutsigbar. Dette er et tema mange ikke ønsker å se på, av redsel for å stigmatisere kvinner som tar abort.

Sterkt varierende svar.

La oss starte med det enkleste: Hvor stor andel av norske kvinner tar en provosert abort? Jeg har gjort en test. Jeg har spurt en rekke kompetente folk jeg har truffet de siste dagene. Professorkolleger i sosiologi, kvinnelige professorer i medisin, en statssekretær, en statsråd. Svarene har variert fra 4 prosent, 10 prosent, 20 prosent til 25 prosent. Mange har sagt: "Jeg vet ikke". Hva er svaret? Ingen vet. Dersom vi følger 1000 kvinner gjennom livet, vil det bli utført ca. 470 aborter. Men en del tar flere aborter. Det er ikke 47 prosent som tar abort. Vi skal ned. Til 35 prosent? Kanskje. Vi mangler data. Det som er sikkert, er at dette er en vanligere erfaring enn folk flest tror. Det som også er sikkert, er at vi vet lite om hvem som tar abort og om hvordan det oppleves.

Sårbare jenter.

I forskningsprosjektet har vi fulgt et stort utvalg kvinner fra de var tidlig i tenårene til de nå nærmer seg 30 år. Utvalget er representativt, og vi har maktet å holde kontakt med en svært høy andel av dem gjennom hele studien.Det finnes et par sammenlignbare studier, en fra New Zealand, en fra USA. De har gjort funn som minner om våre. Vi har undersøkt hvem som tar abort gjennom tenår og tidlig voksen alder, og vi har forsøkt å finne ut om aborten kan ha konsekvenser for dem senere i livsløpet.

Kraftig økt risiko.

Det er variasjon i gruppen som tar abort, men sårbare jenter har kraftig økt risiko. Sårbarheten ligger på ulike plan: Foreldres samlivsbrudd, lite støtte i oppveksten, en far med alkoholproblemer.Alt dette er forbundet med økt risiko. Det samme er problemer på skolen og depresjon. Viktigst er likevel det vi kaller adferdsproblemer. Det dreier seg om aggressiv adferd (krangle med lærere), brudd på vanlige aldersadekvate normer (være ute om natten, uten at foreldrene vet hvor en er), småkriminalitet (naske i butikker).Tenåringsjenter med mange slike problemer, har fem ganger økt risiko for å ta abort. Enda mer overraskende: Risikoen holder seg gjennom hele 20-årene. De unge kvinnene som tar abort, gjør sine valg. Men valget skjer ofte når de er usikre og sårbare og har en lite oversiktlig livssituasjon.

Et bredere bilde.

Funnet faller inn i et bredere bilde. Vi har trodd at adferdsproblemer hos gutter er mer ondartede enn hos jenter. Men jentene med slike problemer får også ofte vonde liv. De kan få vansker med bolig, utdanning, sviktende inntekt. De kommer ofte inn i ustabile og voldelige samliv.Våre data tyder på at abort ofte er del av dette bildet. Dette kan være et ensomt og smertefullt livsløp. Men det er mindre høylytt og synlig enn det hos guttene og mennene.

Abort som traume.

Studien vi har drevet, er kostbar og tids- og arbeidskrevende. Vi mener det har vært verdt innsatsen. Grunnen er at slike data - vi kaller dem longitudinelle - gjør det mulig å beskrive rekkefølgen av begivenheter.La oss anta at de som har tatt abort oftere er deprimerte enn andre. Da må vi vite hva som kom først. Aborten eller depresjonen? Dessuten: Hva med andre risikofaktorer for depresjon? Fantes de før aborten? Ved hjelp av longitudinelle data kan vi komme godt på vei i å besvare slike spørsmål. De som hadde tatt abort i vår studie, hadde økt risiko for både røykeavhengighet, alkoholproblemer og bruk av narkotika. Det samme gjaldt depresjon. Når vi kontrollerte for andre risikofaktorer, så aborterfaringen ut til å ha en egen betydning som traume. Innvendingen fra kritikerne mine er at vi aldri kan kontrollere for alt.Det er riktig, og som vi allerede har pekt på, skjer ofte en abort i en uoversiktlig livssituasjon. Men datasettet vårt er sterkt, og her har vi faktisk kontroll for svært mange av de faktorer som er etablert som risikofaktorer for rusmisbruk.

Kan spille en rolle.

Funnene er under publisering i et av de internasjonalt ledende tidsskriftene på feltet. Artikkelen er gransket av tre anonyme, men åpenbart helt sentrale forskere. To grundige studier fra andre land har funnet omtrent det samme. En rimelig konklusjon er at abort kan se ut til å spille en rolle for utvikling av rusproblemer og depresjon. Likevel underslås det ikke i vårt arbeid at vi er inne i et vanskelig landskap, også forskningsmessig: Det er ikke enkelt å modellere begivenhetene som leder frem til abort. Det er dessuten vanskelig å avdekke sammenhengen aborten foretas innenfor.Hadde hun støtte for beslutningen hos partner, foreldre, venninner? Fikk hun god hjelp i helsevesenet? Vår studie viste at de kvinnene som hadde barnefaren sammen med seg i beslutningen, og som fortsatte å leve sammen med ham etter aborten, ikke hadde økt risiko for rusproblemer. Antagelig fordi de opplevde støtte og omsorg.

Leserne mener: "Det er et svik mot kvinner når helsevesenet ikke evner å gi noen som helst omsorg i en slik situasjon, men forholder seg til abort som om det handlet om å fjerne en føflekk. " Delta i debatten!

Tausheten etterpå.

Men for mange er dette en ensom erfaring. Deretter: Taushet. Feministen Tove Stang Dahl fortalte om sin abort til tidsskriftet Sirene for mange år siden. Ellers har få kvinner stått frem. Kjell Magne Bondevik fortalte om sin depresjon. Vi følte med ham, og tausheten rundt slike lidelser ble kanskje redusert.Dersom en norsk kvinnelig statsråd i dag hadde fortalt om sin abort, vet jeg ikke hva som ville skjedd. For fortsatt er en abort ofte en taus og stigmapreget erfaring. La det være klart: Jeg mener vi har den beste abortloven vi kan ha. Men jeg tror mange pustet lettet ut etter at den ble vedtatt.Deretter har vi i 30 år slått oss til ro med at aborttallene ikke har økt. Det har vært en motvilje mot å gå dypere inn i dette.

Hvordan forebygge.

Men det bør vi: Finnes det måter å forbygge abortene hos de sårbare jentene? Vil mer pågående oppfølging og rådgiving etter aborten oppleves som et inngrep i kvinnens rett til å bestemme selv? Endrer aborterfaringen karakter når kvinnene kommer inn i 30-årene? Jeg tror det, men jeg vet ikke. Spørsmålene står i kø. Vi bør kunne undersøke dette nå, og snakke om det. Det bør kunne skje uten anklager om at det vil fungere stigmatiserende eller at det oppleves som et angrep på abortloven.