Rikere. Dagens unge har rikere ressurser og større kunnskaper enn vi hadde. Dere har fått et av verdens beste land å bo i. Men den verden dere har arvet, er ikke så god. Dere må aldri slutte å drømme den umulige drømmen vi ennå bærer på: Drømmen om en verden uten sult og hjemløshet, skriver forfatter Inger Heiberg.
AV:
av
forfatter
inger
heiberg,
bærum
Publisert: Oppdatert:
1936-russ. Jeg tok artium i 1936. Vi var 2400 i alt, derav 800 jenter. 1936 - det var det året Europa våknet. Churchill skrev noen linjer til sine landsmenn, de sto i Samtiden: Nå måtte de slåss. Hitler var ingen alminnelig herre med bart, som man kunne slutte høflige overenskomster med. Han var noe annet. Slåss - eller gå under, det var valget de fikk der ute i Nordsjøen.Her hjemme sov vi ganske godt. For våre foreldre var Tyskland en trygg storebror. Der var våre ingeniører utdannet, derfra kom den nye teknologien som skulle bringe oss ut av fattigdommen. Det var Luthers og Goethes land. Våre foreldre var forarget over Versailles-traktaten - de syntes det var fint at Tyskland var kommet ut av arbeidsløsheten og at den tyske mark hadde fått kjøpekraft igjen.Det var få som kunne tro at de var riktige, ryktene som gikk om jødeforfølgelser og konsentrasjonsleirer, om grusomheter vi ikke kunne forestille oss.
Du må ikke tåle
Arnulf Øverland trodde på ryktene. Han skrev sitt udødelige dikt "Du må ikke sove":
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv. Diktet sto i et beskjedent medlemsblad, men det ga gjenlyd over landet.Vi artianere var en privilegert flokk. For de fleste av våre jevnaldrende var artium uoppnåelig. De færreste foreldre hadde råd til å la sine barn gå på skole så lenge.Vi var redde for arbeidsløshet. Jurist med sykkel averterte etter visegutt. Han måtte gå kjøkkenveien. De færreste av oss kjente noen som hadde automobil. Nesten ingen hadde sittet i en flymaskin.
I fly for siste gang
Fire-fem år senere var det noen av våre mannlige kullkamerater som gikk opp i et fly for siste gang. De ble en del av krigens uunngåelige tapstall.Vi ante ikke det i 1936. Vi hadde lest om at Italia gikk inn i Etiopia, om den spanske borgerkrig, om Moskva-prosessene der Stalin utryddet eller deporterte, alle dem han ikke likte. Vi hadde skjønt at Østerrike sluttet seg til nabolandet mer eller mindre frivillig, at Tsjekkoslovakia ble annektert. Men selv da tyske fly fløy tunglastet inn over Polen 1. september 1939, våknet vi ikke helt. Det var ikke vår krig.9. april 1940 fikk vi valget: Ville vi bli helter eller landsforrædere? Mange av oss fikk nok med å overleve, fra dag til dag, fra natt til natt.Våre barn er lei av å høre om "krigen vår". Våre barnebarn kan ikke begripe hvorfor vi ikke greide å kaste mat. Det er ikke så spennende, alt som er å fortelle om okkupasjonen. Det er ganske mørkt og kaldt og utrivelig.For noen ble krigen for spennende. Spennende om de kunne holde ut, så de ikke røpet noen, skadet landet de elsket. For noen ble døden en befrielse.Våre mareritt er ikke glemt. Gjorde vi rett, gjorde vi nok for å hjelpe dem som var mest utsatt?
Ikke bare stolte . . .
Vi er ikke bare stolte av alt som hendte da frigjøringen kom. Tyskertøser og alminnelige NS-medlemmer var lette å se - og å straffe spektakulært. De økonomiske profitørene som var lure nok til å skjule sine spor, gikk fri. Norsk Hydro, som laget tungtvann til tyskernes atombombeeksperimenter under hele krigen, bare avbrutt av Telemarksaksjonen og amerikanske bomber på Tinnsjøen, seilte og seiler fremdeles i folkets medvind.Noen glemte vi. De sjøfolkene som hadde overlevd og kom hjem, fikk hverken den anerkjennelse eller den godtgjørelse de fortjente. Ifølge de alliertes historieskrivere var det de, av oss norske, som sterkest bidro til at det gikk som det gikk, og at Roosevelt kunne si: Look to Norway. En særskilt tragedie rammet våre viktigste motstandsfolk på hjemmefronten: XU-agentene. De bar byrden av å gi seg ut for å være medløpere under krigen, og det tok mange år etter frigjøringen før de fikk lov til å stå frem og fortelle hva de virkelig hadde gjort for landet sitt.
En arv fylt av spørsmål
Historien må skrives om, i lys av ny kunnskap, nye generasjoners erfaringer. Arven vi har å gi dere, er full av spørsmålstegn. Men først og fremst vil vi be dere å stille spørsmålene selv. Vær årvåkne så ikke ondskapen og egoismen får gro i likegyldighetens fete jord.Dere har rikere ressurser, og større kunnskaper enn vi hadde. Dere har fått et av verdens beste land å bo i. Men den verden dere har arvet, er ikke så god.Dere må aldri slutte å drømme den umulige drømmen vi ennå bærer på: Drømmen om en verden uten sult og hjemløshet, en verden hvor livsgrunnlaget kan bevares og hvor retten kan greie å beskytte de svake mot de sterke, der ord binder mennesker sammen, vold ikke skiller dem.Lykke til!
Kommentarer