Boikott av Israel. I kjølvannet av Kristin Halvorsens mest omtalte utspill forrige uke, har det vært to innlegg i denne avisen om hvor trist det er å være jøde i Norge (Imre Hercz 7.1.) og om hvor trist det er å være palestiner (Iram Chaudhary 10.1.). Her fra Blindern og lesesalen på Institutt for kulturstudier og orientalske språk har jeg lyst til å slynge ut et verop over hvor trist og ydmykende det i dag føles å tilhøre Norge. Imre Hercz pekte på den antisemittismen som er forutsetningen for at SV og en norsk fylkeskommune ønsker å behandle en jødisk stat annerledes enn alle andre stater. I Iram Chaudharys innlegg fikk vi lese en redegjørelse for hva boikotterne ønsker å oppnå: "Jeg tror det er et hensiktsmessig virkemiddel for å legge press på israelske myndigheter og israelsk opinion for å trekke seg ut av alle bosetninger og rive den illegale muren", sier han og legger til: "At dette skjer, er absolutte forutsetninger for at palestinerne skal kunne komme ut av sin triste situasjon som et okkupert og undertrykket folk."
Velmenende nordmenn.
Disse utsagnene, ja faktisk alle utsagn gitt av velmenende nordmenn i forhold til Midtøsten, har jeg store vanskeligheter med ikke å se i perspektivet gitt av orientalisten Edward Said, en palestiner som livet igjennom brant for palestinernes sak, også i sin akademiske karrière i USA. Boken som på norsk heter "Orientalismen", er et flammende innlegg mot europeernes og amerikanernes tilvante holdning at Vesten alltid vet best, mens Orienten er akterutseilt og ikke kjenner sitt eget beste. Eksemplene henter Said stort sett fra britenes imperialistiske storhetstid på 1800{minus}1900-tallet.
Vesten vet best.
Det som slår enhver leser i dag, er at holdningene han beskriver, florerer rundt oss: i filmindustrien, i litteraturen {minus} og i politikken. SVs endelige løsning i Midtøsten høres besnærende ut for alle dem som er overbevist om at Vesten vet best og overlegent kan løse andres konflikter, enten det nå er med militæraksjon eller kapitalistisk boikott. For de eneste midlene en hører om fra orientalistene på norsk venstreside, er Israels tilbaketrekning, FNs fordømmelse eller vestlige forbrukeres boikott.Israel er strengt tatt ikke et vestlig land, om en tar i betraktning den geografiske beliggenheten og befolkningens sammensetning. Før russisk-jødenes immigrasjon, var det i alle fall vel så mange jøder i Israel som hadde røtter i Israel og andre land i Midtøsten og Nord-Afrika som i Amerika og Europa. I tillegg har Israel en ikke-jødisk befolkning med røtter i landet, som nærmer seg 20 prosent.
Merkelapper.
Likevel trenger en ikke følge lenge med i venstreradikale Midtøsten-debatter før en får dannet seg bildet av Israel som en vestlig settlerstat og kapitalismens brohode i Midtøsten. Om slike merkelapper i det hele tatt egner seg for vurderinger av typen sant eller ikke-sant, må en i det minste slå fast at dette bildet bare er én side av sannheten. Sånn sett stiller boikottaksjonen mot Israel i en helt annen klasse enn boikotten mot det sør-afrikanske aparheidregimet. Det var en boikott basert på verdensvid oppslutning om at mennesker er likeverdige uavhengig av rasekategorier. Venstresidens løsninger i Midtøsten er utslag av klassisk orientalisme som deler menneskeheten i to: oss fra Vesten {minus} og resten. For dem venstresiden egentlig skal hjelpe, palestinerne, blir aldri spurt.
Fredsskapere.
Norsk fredsskapingspolitikk skulle ifølge idealet bygge på at Norge som en uavhengig part bragte stridende parter til forhandlingsbordet, der de sammen kom frem til en fredelig avtale. Oslo-avtalen var prototypen i Dagsrevyen da jeg vokste opp. I dag kjenner jeg til forskningsarbeid som slår fast at Norge heller ikke der opptrådte så uhildet som det ble fremstilt som. Flaut, selvfølgelig. Trist for nordmenn å miste illusjonen. Nedverdigende i dag å se at SV er stolte over å fortsette sitt orientalistiske korstog. Antisemittismen rammer flere enn jødene.
Kommentarer