Donasjonsdebatten.Filosof Leif Magne Vollan stiller seg i Aftenposten 12. mai kritisk til at så mange som mulig av de få som trenger det skal få transplantere organer. Han begrunner delvis dette med følelser; at oppfølgingen er "lunken" fordi donasjon er lite ønskelig, og at spørsmål om donasjon er ubehagelig og krenkende for pårørende. I innlegget kommer han med påstander som vi finner tvilsomme, både i sin rasjonalitet og i forhold til humanistiske verdier.
Et stort gode.
Er det bare naturlig å føle ubehag og krenkelse med tanke på at en selv eller ens nærmeste kan donere vekk organer etter sin død? En like rasjonell følelse er å kunne føle det godt å bidra til at en annen får en ny sjanse til å leve. Hva en føler vil avhenge av ens fortolkning av situasjonen, og hvilke verdier en legger til grunn for fortolkningen. Å kunne gi et annet menneske mulighet til liv er et stort gode, og vi tror derfor at et positivt fokus på spørsmålet kan endre følelser.Å ha mistet en av sine nærmeste er grufullt. Men er det derfor "råskap" å fremme en forespørsel om donasjon? Råskap vil det være om en som trengte organer fra oss måtte dø fordi ingen våget å spørre våre nærmeste i en slik situasjon. Døden er etter vårt syn den absolutte slutten på kroppslig eksistens. Andre mennesker har andre livssyn og rasjonelle grunner til å føle annerledes, og må kunne reservere seg. Dette er like fullt mindretallet. I Sverige viser en undersøkelse at 86 % er positive når de blir spurt om sin holdning til donasjon, men at rundt halvparten har fortalt sine nærmeste om standpunktet.
Slippe ubehag.
Hva med følelsene til dem som er avhengig av å få transplantert organer for å overleve, og deres pårørende? Konsekvensen av Vollans syn er at noen mennesker må dø for at andre skal slippe et eventuelt ubehag. Han forsøker å bagatellisere hva transplantasjon kan bety. Vollan hevder at vi bør prioritere andre former for behandling, men ser vekk fra at transplantasjon bare skjer der ingen annen mulighet finnes. Vollan hevder fagfolk fremstiller transplantasjon som en sikker prosedyre. Hvilken fagperson påstår at transplantasjon er sikker livredning?Vollan bagatelliserer at transplantasjon i mange tilfeller er vellykket. Da lungetransplantasjon så langt har svakest resultater, velger Vollan å legge vekten her. Er 60 % i live etter fem år for "lite" til å gis verdi? Da transplantasjon ofte gjelder unge mennesker, blir de ekstra leveårene særlig viktige. Dessuten er overlevelse økende. Flere medmennesker vil overleve alvorlig sykdom om vi velger å la dette ha høyeste verdi.
Kommentarer