Ugler i den norske mosen

Klam offentlighet. Den tyske filosofen Schopenhauer sa at sannheten passerer tre stadier; først blir den latterliggjort, så blir den voldelig og forsøkt bekjempet med alle midler, før den i tredje fasen blir sett på som innlysende. Mitt lønnlige håp om større objektivitet i hvordan vi behandler den norske motstandskampen under 2. verdenskrig, står fremdeles og vipper mellom stadium en og to selv 65 år etter. Hvordan er det mulig?

Den klamme norske offentligheten har irritert meg mange ganger. Nå er jeg opprørt. Når jeg stiller det betimelige spørsmålet: «Bør ikke vellykkede norske motstandsaksjoner primært ramme tyskerne og ikke andre nordmenn?» blir jeg altså kalt quisling, landssviker, stripete og brun. Er det noen som skjønner logikken?

Beundrer motstandsmenn.

Jeg beklager dypt og inderlig hvis noen føler jeg har sagt noe stygt om deres familie der noen var motstandsmenn. Jeg beundrer alle som våger livet sitt for å redde noe de har kjært. Det jeg misliker, er de som skal lage propaganda av dette i etterkant. Ved Norges Hjemmefrontmuseum lages den store møysommelige fortellingen om Norges heltemodige innsats under den 2. verdenskrig.

Den fortellingen vokter direktør Arnfinn Moland med et panoptisk blikk.

Da Egil Ulateig og Hans Fredrik Dahl på 90-tallet skrev bøker om henholdsvis Milorgs likvidasjoner og David Irving, svarte Moland at den eneste grunnen til at avisene behandlet dette stoffet var at «det fantes etterkommere av mange NS-medlemmer i redaksjonene». Er det noen som kan ta en slik mann alvorlig?

Reaksjoner.

En 89 år gammel krigsseiler fra Larvik ringte meg i går og sa at alle krigsseilerne er oppgitt over kombinasjonen av Arbeiderpartiet og Hjemmefrontmuseet som skal ha det til at krigen ble vunnet av menn på sykkel inne i Oslo. Jeg blir oppringt av folk fra Nord-Norge som er sinte fordi den kanskje eneste krigshelten fra nazistenes felttog i 1940, general Fleischer, nærmest er oversett av det offisielle Norge, enda han påførte tyskerne det første nederlaget i krigen. Fleischer ville ikke at konge og regjering skulle flykte til London, men ble selv beordret dit. Fleischer tok senere sitt eget liv.

Hverken krigsseilerne eller Fleischer passer inn som helter når den offisielle historien skal skrives. Da er det bedre å trekke frem «gutta på skauen» slik at nordmenn får noen konkrete helter.

Det som var vært sårest for meg under denne debatten er å få historien til mange mennesker i dag som har fått sine liv ødelagt fordi en eller annen i familien meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) tidlig i krigens gang. Når jeg blir kalt landssviker fordi jeg vil at norske aksjoner skal ramme tyskere og ikke nordmenn, er det fullt forståelig at det er kort vei til skafottet. Det er skammelig at medlemskap i NS skulle føre til at man ble dømt som landssviker. Det er skammelig at Milorg skjøt en anselig antall «stripete» uten rettergang. Det er skammelig hvordan vi behandlet «tyskertøsene» og «tyskerbarna».

Det store flertall.

Gunnar «Kjakan» Sønsteby sier i et tilsvar til meg at NS heldigvis bare hadde to prosent bak seg, og at «de resterende 98 var våre støttespillere». Her ligger nok en ugle begravet. Det store flertallet av den norske befolkningen er akkurat som andre mennesker og var mest opptatt av å skaffe seg det daglige brød under krigen. Hvordan skal man ellers tolke oppførselen til de mange tusener nordmenn som f.eks. drev med tyskerarbeid? Og er det ikke påfallende at medlemstallene i NS eksploderte da alle trodde tyskerne kom til å vinne i 1940-1942, og, at deltagelsen i hjemmestyrkene eksploderte først i 1944 da alle skjønte krigen var vunnet, slik Milorg–helten Svein Blindheim skriver i Den lange reisen. Et oppgjør med krigen (Pax). I Blindheims versjon blir det ikke mange helter igjen.

Den dagen vi klarer å lage en selvironisk krigskomedie som den britiske TV-serien ’allo, ’allo, og som med et kjærlig blikk på nordmennene klarer å se hvordan vi klarer å «lure» både våre okkupanter og våre allierte, kan vi puste lettet ut. Da er det verkende såret fra den 2. verdenskrig endelig helet.