I 2004 skrev advokat Cato Schiøtz en bekymret kronikk i Dagbladet om det økte avkastningskravet for pressen og bokbransjen: «en investering i kulturinstitusjoner som for eksempel Dagbladet eller Gyldendal skal i prinsippet ha samme avkastning som en investering i Orkla eller Hydro. 12 prosent som minimum takk. Hva skjer i forlengelsen av dette avkastningskravet?»

Jeg tror vi har fått svaret på Schiøtz’ spørsmål i høst. Aldri tidligere har Dagbladet og VG ryddet så mange forsider for å gjengi de mest pirrende detaljene fra bokhøsten. Forsidene er et resultat av noe jeg vil kalle det forlagsjournalistiske kompleks, et system av organisert og ikke-organisert samrøre og objektive fellesinteresser mellom en kommersiell forlagsbransje og en kommersiell presse.

Gratis journalistikk.

Denne uhellige alliansen mellom forfattere, forlag, medier og journalister driver frem stadig mer private biografier og stadig tøffere lanseringsjournalistikk – ikke bare her til lands. Om oppslagene skyldes innsalg fra forlagene, eller at journalister kan lese og vet hva de skal lete etter, er underordnet. For uansett er alle parter fornøyde. Forlagene får reklame, nyhetsredaksjonene får tilnærmet gratis oppslag – førstesiden kommer mer eller mindre ferdiglagd fra boktrykkeriet. Den journalistiske innsatsen innskrenker seg til å prøve å sikre enerett.

Unntak fra allmennmoralen.

De mye omtalte Mia Gundersen/Kjell Inge Røkke-forsidene og andre sterkt diskutable resultater av det forlagsjournalistiske komplekset, tydeliggjør savnet av etiske regler for sakprosa. Men min hovedbegrunnelse for å mene at sakprosabransjens forfattere og forleggere sammen bør formulere sin egen bransje- og profesjonsetikk er likevel en annen: Flere forleggere og forfattere har i høst uttalt at forlagsetikk handler om alminnelig folkeskikk, som når Monn-Iversens biograf Sverre Gunnar Haga til Dagbladet sier at «hva du skriver eller ikke skriver har mest med oppdragelsen å gjøre».

Dette er en misforståelse. Sakprosaens bransjemoral er ikke en slags forlengelse eller spesialisering av folkeskikken eller allmennmoralen. Det er tvert imot slik at profesjons- og bransjemoraler normalt er systematiserte unntak fra allmennmoralen, eller om man vil: regler for hvordan allmennmoralen skal brytes på en akseptabel måte.

Noen enkle eksempler: Politiet og militært personell har rett til å skade andre, i verste fall har de rett til å skyte medmennesker. Men dette er regulert både av lovgivning og av egne etiske regler for profesjonen. Helsepersonell kan trå inn i det enkelte menneskes intimsfære på en måte som i normal medmenneskelig omgang er moralsk helt uakseptabelt. Sosialarbeidere har rett til å kreve detaljert redegjørelse for klientenes liv. Derfor har både helsearbeidere og sosionomer profesjonsetiske koder og nemnder.

Systematiske brudd.

Angår dette bokbransjen? Ja. Allmennmoralen kan deles inn i normer om ikke å skade sine medmennesker, normer om individets rett til selvbestemmelse, normer om rettferdighet og normer om velgjørenhet. Noen eksempler fra årets bokhøst viser hvordan sakprosaen systematisk bryter de tre første.

Når en selvbiograf refererer fra private samtaler eller offentliggjør intime detaljer fra sin omgang med andre mennesker uten deres vitende og/eller omtaler medmennesker i sterkt nedsettende ordelag, er dette åpenbart brudd på både forbudet mot skade og retten til selvbestemmelse. Det samme gjelder når en såkalt «uautorisert» biograf bruker en hel bok til å omtale et levende medmenneske mot dets vilje. Boken er (ofte) i utgangspunktet ment å skade den andre, og det er uansett et brudd på det allmennmoralske prinsippet om selvbestemmelse å skrive bøker om andre mot deres vilje.

I forskningsetikken følges allmennmoralen på dette punktet. I medisinen er det for eksempel etablert et ufravikelig krav om informert samtykke, og i de statlige etiske reglene for samfunnsfagene kreves det aksept fra organisasjoner og bedrifter for å gjennomføre undersøkelser på dem.

I journalistikkens profesjonsetikk er det motsatte prinsippet slått fast. Ingen journalist ville finne på å bry seg om at en «maktperson» ikke ønsker omtale. Det er faktisk slått fast i Vær Varsom-plakaten at det er i strid med presseetikken å akseptere slike ønsker.

Uryddige argumenter.

Bokbransjens representanter synes å ta det for gitt at det er journalistikkens regler for brudd på allmennmoralen som skal gjelde for «god forleggerskikk» i bokbransjen, og ikke for eksempel forskningsetikkens krav om informert samtykke. Men argumentasjonen er uryddig, og bruddene på allmennmoralen er ikke basert i en profesjonsetikk som er transparent og som kan etterprøves av dem som rammes.

Profesjoners rett til å bryte allmennmoralen bygger dessuten på en plikt til å ivareta et samfunnsoppdrag. Hvis det ikke finnes noe samfunnsoppdrag, eller hvis de konkrete bruddene ikke kan legitimeres av samfunnsoppdraget, eksisterer ikke noe unntak fra allmennmoralen.

Journalistikkens profesjonsmoral viser til et samfunnsoppdrag som i visse tilfeller gir dem rett til å plage andre og til å overkjøre medmenneskers rett til selvbestemmelse. De etiske kodene og den etiske nemnda har som erklært formål å avveie disse plagene mot allmennhetens informasjonsbehov. Riktignok er det slik at journalister i liten grad faktisk gjør en slik avveining, men systemet er åpenbart bedre enn ingenting

Middel mot moralisme.

Bokbransjen bør skaffe seg offentlig kjente og begrunnede normer for sin publiseringspraksis – og det trengs ikke gjøres mer komplisert enn en etikkplakat på Den norske Forleggerforenings og Norsk faglitterær forfatterforenings nettsider. Erfaringer fra presseetikken viser at en transparent etikkplakat ikke eliminerer overtrampene, men synliggjør dem og kan ansvarliggjøre bransjen. På denne måten vil en organisert bransjeetikk for det første være det motsatte av moralisme – kanskje til og med et middel mot dette. Moralisme er jo nettopp en ureflektert og forstokket versjon av allmennmoralen. For det andre vil en bokbransjeetikk synliggjøre ansvarsforholdene mellom bokbransjen og pressen i det forlagsjournalistisk komplekset.

En bokbransjeetikk ville ikke primært gitt oss mer moralske bøker. Men vi kunne fått skarpere, viktigere og bedre sakprosa.

Dette er en kortversjon av en artikkel i Prosa nr. 06/08, som utgis i dag.