INKLUDERING. Asghar Ali, nestleder i Islamsk Råd Norge, ønsker i en kronikk 18. mai å få slutt på mistenkeliggjøring og diskriminering med "det nye norske vi". Han angriper i kjent stil det norske samfunnets håndtering av innflyttere og etterlyser inkludering, det politisk korrekte moteordet lansert for å skjule den egentlige sannheten: Norge er usedvanlig monokulturelt. Et land med rundt 96 prosent etnisk norske kan neppe sies å være flerkulturelt. Inntrykket skapes derimot i Oslo, som skiller seg ut med et klart ghettopreg og høy andel ikke-vestlige. Integreringen i hovedstaden har vært nesten fullstendig mislykket, mens resten av landet er temmelig ensartet etnisk norsk.
Skylder på diskriminering.
Ali er uklokt rask til å legge skylden for den høye arbeidsledigheten blant innflyttere på etnisk diskriminering. Han unnlater effektivt å rette pekefingeren mot egne miljøer: Velferdsstatens rause tildeling av sosiale stønader har unektelig motivert mange innflyttere til heller å gå på sosialen enn å få seg jobb.Mange har regelrett unnlatt å lære seg norsk. Ikke rart man sliter når språkvanskene er så store. Med rettigheter følger også plikter. Jeg blir ofte kritisert av muslimske venner for ikke å påpeke denne virkeligheten med større styrke: At det hersker utbredte holdninger blant innflyttere om at måten å leve på i Norge er å utnytte trygdebudsjettet.
En sytende minoritet.
Dersom Ali ser etter i egne rekker, finner han utvilsomt en viss sannhet i utsagnet. Han påpeker at trosfrihet forplikter utover festtalene: Det samme gjelder ham selv. Særlig blant praktiserende muslimer og religiøse generelt, bør det finnes en sterkere moralsk vilje til å utmerke seg som hardt arbeidende.Uten moralsk ryggrad mister religionen troverdighet. En sytende minoritet som bruker karikaturstriden som trussel om hva som kan skje dersom ytringsfriheten praktiseres, møter neppe respekt av majoriteten. Sant nok er nordmenn selv skyld i at mange innflyttere havner i trygdespiralen, man introduserte det for arbeidssøkende helt fra 1970-tallet av. Rasismen som ligger i at man syntes synd på mennesker fra andre verdensdeler og raskt skjøv dem inn i det passiviserende sosialsystemet, ga definitivt signalet om at "vi ikke har bruk for deg".
Muslimer mistenkeliggjøres.
At mange muslimer mistenkeliggjøres i disse terrortider, er også svært beklagelig. Tyskerne har lidd samme skjebne i tiårene etter annen verdenskrig. Til dags dato blir mange kalt nazister i kraft av at de er tyske. De har imidlertid ikke latt seg hindre av det, men bet tennene sammen og skapte seg en fremtid gjennom hardt arbeid:Dette budskapet burde definitivt forkynnes i de norske moskeene. I takt med at innflyttere går av trygd og tar kontroll over eget liv, vil respekten økes relativt raskt i den norske majoriteten. Jeg har til gode å møte en etnisk nordmann som ikke respekterer en vennlig, arbeidsom, ikke-sytende og resultatorientert muslim.
Ulike erfaringer.
I verdenssammenheng har migrasjonsbølger til alle tider vært en utfordring. En reise jeg nylig gjorde til Stillehavsøyene synliggjorde hvor ulike erfaringene er: På New Zealand fører kinesiske immigranter til store samfunnsendringer. De er så hardt arbeidende at de på kort tid har etablert seg som en økonomisk overklasse. De motiverer barna til karakterjag og til å ta landets høyeste utdannelse.Etterkommere av europeere og de opprinnelige øyboerne maori blir stående på sidelinjen i støvskyen etter aggressive kinesiske arbeidsnarkomane som kjøper eiendommer som aldri før.
Behøver ikke å bli tapere.
Innvandrergrupper behøver ikke å være tapere. Det er opp til hver enkelt å arbeide hardt for å finne sin plass i det nye samfunnet. Men den som vil med, må spille etter samfunnets regler.Slik Asghar Ali også antyder, er det i dagens globaliserte landskap muligheter til å flytte fra landet når som helst for å søke muligheter andre steder. USA, for eksempel, har lange tradisjoner for å ta imot innflyttere som er villige til å klare seg uten velferdsstatens velfylte fallskjerm.Forbløffende mange muslimer er ifølge den franske islamforskeren Olivier Roy høyt utdannet, integrert og i lukrative yrker i USA. I lengden kommer man lenger med selvkritikk enn å rette pekefingre mot andre.
Kommentarer