Vår tids tenkere

Toril Moi

FOTO: Tobro, Hilde

Deretter har man diskutert de intellektuelles rolle i offentligheten. Norske akademikere tør ikke å mene noe offentlig, skriver noen. Til det svarer andre at mediene flommer over av ekspertuttalelser. Cathrine Holst klager friskt nok over at norske intellektuelle bruker fritiden til å male lister og bære stein heller enn til å lese og skrive.

Hun har rett i at det er noe særpreget norsk ved dette: Jeg kan rett og slett ikke tenke meg at Slavoj Zizek eller Julia Kristeva ville finne på å bygge utedo med sine egne hender.

Ingen klar betydning.

Det er ikke lett å finne klare linjer eller store motsetninger i alt dette. Uklarheten i debatten viser at begrepet «intellektuell» har mistet den klare betydningen det hadde i Simone de Beauvoirs og Jean-Paul Sartres storhetstid. Vi er ikke lenger sikre hverken på hva en intellektuell er eller på hva de bør gjøre, og vi skiller ikke lenger klart mellom eksperter, akademikere og intellektuelle.

Det er gode grunner til dette.

Usikkerheten oppstår fordi den klassiske intellektuelle ikke lenger finnes. Selve begrepet stammer fra Dreyfus-saken. 13. januar 1898 ble Emile Zolas berømte «J’accuse» («Jeg anklager») slått opp på forsiden av avisen L’Aurore («Morgenrøden»). Zola anklaget regjeringen for antisemittisme og hæren for å ha forfalsket bevis i saken mot den jødiske kaptein Dreyfus, som var blitt dømt til livsvarig fengsel på Djevleøya for å ha spionert for tyskerne.

Zola ble dømt for ærekrenkelse og måtte dra i eksil til England. Men han hadde rett, og Dreyfus ble omsider satt fri.

I mellomtiden hadde det franske språket fått et nytt begrep: Eieren av L’Aurore, den fremtidige statsministeren Georges Clemenceau, brukte begrepet «de intellektuelle» for første gang nettopp i 1898.

Ikke lenger gudbenådede.

Zola var ingen akademiker: Han strøk til artium og jobbet på kontor før han fikk gjennomslag som forfatter. Han var heller ikke ekspert på rettsvesen, militærvesen eller antisemittisme. Men forfatterberømmelsen ga Zola autoritet, og autoriteten brukte han til å «tale sannhet til makt».

Det er verdt å merke seg at berømmelse alene ikke ville ha vært nok: En verdensberømt operasanger ville ikke hatt Zolas autoritet i 1898. På den tiden mente man fremdeles at forfattere var «gudbenådede», eller i hvert fall at de mer enn andre var i kontakt med sannheten.

Om Zolas autoritet er malen, var de store norske intellektuelle forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun, Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe. Denne typen intellektuelle forsvant etter 1968. Vi tror ikke lenger at forfattere er visere enn andre. (Snarere tvert imot, om jeg skal dømme ut fra Knausgård-debatten.)

Autoritært.

«Jeg er en intellektuell: Jeg mener at ord og sannhet har verdi», skrev Simone de Beauvoir i 1963. Den tradisjonelle intellektuelles våpen var språket og sannheten. I vår postmoderne tidsalder viker språket ofte for bildene, og sannhetsbegrepet har kommet under enormt press. Mange er overbevist om at det ikke finnes én sannhet, bare forskjellige perspektiver.

Dette har underminert de intellektuelles tradisjonelle autoritet, og fått mange til å mene at det rett og slett er autoritært å gi intenst og presist uttrykk for det en oppfatter som sannheten, uansett hvor vel underbygde argumentene måtte være.

Zola uttrykte seg med utvunget autoritet, og tok dommen om ærekrenkelse med fatning. Dagens akademikere sitter på sine kontorer og frykter for at de kanskje kan komme til å fornærme noen om de sier hva de faktisk mener er sant.

Da jeg skrev en kritisk anmeldelse av den nye engelske oversettelsen av Simone de Beauvoirs Det annet kjønn i London Review of Books, mente noen kolleger at det ville ha vært bedre å la være å skrive om boken i det hele tatt. Selv vil de bare si positive ting offentlig. Jeg er selvsagt grunnleggende uenig i slike holdninger, men de gjør sitt til at jeg tenker meg ganske grundig om før jeg setter noe på trykk.

Kvikke hoder.

Alt mot slutten av 1970-tallet skrev Régis Debray, en fransk intellektuell berømt som Che Guevaras våpenbror, at den klassiske intellektuelles tid var forbi. I stedet for professorer og lærere ville vi få TV-kjendiser, kvikke hoder som gjør seg godt på skjermen og ikke kjeder oss med langdryge resonnementer.

Han hadde rett. Dagens medier er allergiske mot det «akademiske». I USA kritiseres president Barack Obama stadig for å være «professoral» og «omstendelig», og for at han konsulterer for mange eksperter før han bestemmer seg. Til og med Jon Stewart på The Daily Show kritiserte Obama fordi han ofte sa «det er komplisert» om oljelekkasjen i Mexico-gulfen.

Samfunnets selvforståelse.

Men de intellektuelle er fortsatt blant oss. De har bare ikke den samme sosiale status som før, og spesielt ikke den samme autoriteten som før. De intellektuelle er ikke alltid akademikere, de kan være forfattere og andre kunstnere, eller det Antonio Gramsci kalte «organisk intellektuelle», folk som klarer å gi presise og dyptloddende uttrykk for en spesiell situasjon eller erfaring.

De intellektuelle har minst tre funksjoner. De kan være kritiske opposisjonelle som «taler sannhet til makt». De kan formidle forskning til allmennheten slik at det kommer klart frem hva som står på spill. De kan bidra til samfunnets selvforståelse, det vil si til debatten om verdier og holdninger.

Noen gjør dette i populære media, andre gjør det i akademiske artikler, romaner og andre kunstverk, eller gjennom undervisning. Intellektuelle bidrar til å skape et samfunns selvforståelse på godt og ondt, selv om de aldri skriver i VG.

Stor innflytelse.

De intellektuelles innflytelse i samfunnet er slett ikke mindre enn før. Snarere tvert imot. I USA på 1990-tallet var det intellektuelle som fikk gjennomslag for teorien om deregulering og frie finansmarkeder. Etter 2001 var det intellektuelle som hjalp Bush-administrasjonen til å rettferdiggjøre tortur. De postmoderne ideene jeg har nevnt i denne kronikken kom heller ikke rekende på en fjøl: De ble skapt av høyintellektuelle franskmenn som Foucault, Lyotard og Derrida.

Vi lever i en ny medieverden. Om vi synes at presse og TV insisterer på å redusere og forenkle, kan vi blogge isteden. Men det gjør ikke norske akademikere. Aftenposten meldte før jul at det bare finnes rundt 20 norske forskningsblogger, mens det finnes et par tusen om strikking. Det kan se ut som om Cathrine Holst har et poeng: Folk som bærer stein har ikke tid til å blogge.