Åpne grenser.Globaliseringen har ikke bare ført til at "verdens nasjonalprodukt" har vokst til enorme høyder bare i løpet av et tiår. Også grenser er blitt åpnet og kulturer vevet i hverandre.

Låst fast i gamle kriser.

Da skulle man tro at også den globale politikken ville være på et høydepunkt. Og at verden var et bedre sted å leve for alle. Men det motsatte er tilfelle. De globale institusjonene er låst fast i de gamle maktforholdene. Den nye rikdommen kastes på de rike i stedet for å risle nedover de fattige.

Hva er det som skjer?

To fundamentale endringer har satt inn. Noen nasjonalstater blir mektigere på bekostning av andre. Nå er det Indias, Kinas og Brasils tur. Men det finner sted også andre endringer på tvers av landegrensene. Internett, stadig billigere telefoni, og nye TV-stasjoner gir større makt til ulike fanatiske grupper. Teknologien gjør det mulig å spre sinne og krav inn i enhver landsby og dette kommer ut igjen på den globale scene i form av en politisk og religiøs etnisitet som truer de gamle maktstrukturene. Legger vi til migrasjon og internasjonal kriminalitet har vi langt på vei beskrevet krefter som skaper helt nye sikkerhetspolitiske utfordringer. De nye aktørene relaterer ikke til de gamle institusjonene. Hamas og Taliban for eksempel bryr seg ikke om vedtak i FNs sikkerhetsråd. Statene som er i rask vekst bruker ofte sin makt til å blokkere resolusjoner eller nekter å ratifisere avtaler og konvensjoner som de mener ikke er i deres nasjonale interesse.

FNs maktesløshet.

I flere år har vi bivånet maktesløsheten til FNs sikkerhetsråd. Knapt noen krise er blitt løst av dette organet. Det siste er at Sikkerhetsrådet har gitt opp å lage en løsning for Kosovo. Ikke noe tyder på at Sikkerhetsråd klarer å enes om en politikk for å stoppe Irans vei mot atomvåpen. Da står et av de viktigste regimer fra den gamle verdensorden for fall, nemlig ikke-spredningsregimet - med fare for et atomvåpenkappløp over hele den muslimske verden.Bali-møtet var en god demonstrasjon av hva jeg her har beskrevet. Møtet klarte i beste fall å legge grunnlag for et langvarig forhandlingsløp som kan ende med lite betydningsfulle kompromisser. De fattige landene nektet her som i WTO-forhandlingene å danse etter den gamle verdens pipe. Det var bare en maktfaktor som klarte å bevege møtet ut av den totale krise: EU, som i kraft av sin tyngde, men også fordi EU var i stand til å forstå de nye maktgrupperingene og komme dem i møte, sørget for å få USA til å snu.

EU i front.

Dette er bare et av mange tegn på at EU vil stå i front når det gjelder å gjenforene verden; dvs. bidra til å bygge bro over de nye motsetningsforholdene som globaliseringen har skapt. EU representerer en moderne form for samarbeid som kan være en inspirasjon og ikke en trussel for andre regioner.

Lederrolle på miljøområdet.

Det store indre markedet gir dessuten EU mulighet til å påta seg en lederrolle, særlig på miljøområdet. Gjennom de felles regler for dette markedet kan EU for eksempel påtvinge bilindustrien endrede standarder når det gjelder utslipp av miljøgasser. Også på andre områder kan EU bli avgjørende. For eksempel å forene den kristne og muslimske verden ved å fortsette forhandlingene med Tyrkia om medlemskap.

Makten fordeles på nytt.

Det store spørsmålet er om EU vil bruke sin makt til å stille seg i spissen for å gjenføde de globale institusjonene. En slik gjenfødelse vil kreve at makten distribueres på nytt både innen Sikkerhetsrådet, Verdensbanken og Det internasjonale Pengefondet. Sikkerhetsrådet vil fortsette å forvitre hvis store land som India og store kontinenter som Latin-Amerika og Afrika ikke er representert. En ny og stabil verdensorden kan dessuten ikke skapes med mindre man kan gjøre noe med den internasjonale terrorismen og den internasjonale kriminaliteten. De går hånd i hånd. Dessuten bidrar fortvilelse og undertrykkelse særlig i den muslimske verden til rekrutteringen.

Økonomi og diplomati.

Til nå har den gamle verden møtt dette med våpen som om det er stater med store hærer man skal bekjempe der frontene er klare og fienden synlig. Men våpnene vil ikke fungere hvis vi ikke også evner å skape bedre leveforhold og mer demokrati i disse deler av verden.Igjen kan EUs styrke komme til sin rett.

Spurv i tranedans.

Norge kom til Bali med sine petrodollar. "Foregangslandet" Norge skulle få verden til å følge etter. Men vi ble en spurv i den nye maktpolitikkens tranedans.Selv om norske politikere i tospann med pressen forleder oss til å tro at vi er en stor global aktør, så er vi ikke i stand til å endre noe som helst i forhold til de store globale spørsmålene. Tvert imot, de globale institusjonene som Norge alltid har bygget sin altruistiske utenrikspolitikk på, forvitrer samtidig som våre to ministere i utenriksdepartementet flyr verden rundt med alle sine småprosjekter.

Samarbeid i Norden.

De er viktige nok, men det største prosjektet ville være å slå oss sammen med de andre nordiske landene for å få EU til å bruke sin makt til å gjenføde de globale organene basert på de nye maktforholdene og de nye truslene i verden.Jeg sa til Bergens Tidende i romjula at jeg ikke nå ser noe som kan føre til at EU-saken blir tatt opp igjen her i Norge. Men som politisk ledere burde vi i det minste se det som vårt ansvar å gjøre noe med et betenkelig misforhold, nemlig at jo viktigere EU blir for verdens gang, jo større blir motstanden i vårt eget folk mot EU. Det kan få negative følger for vår utenrikspolitikk hvis vi ikke tar ansvar for å gjøre noe med dette.Slik situasjonen er i dag tar svært få ansvaret for å fortelle at Norge har enormt store fordeler av at vi er med på det store markedet og at dette holdes sammen av felles regler som også Norge bindes av.Og ingen forteller hvor viktig det er for verdenspolitikken at EUs slagkraft opprettholdes gjennom dette store felles markedet.

Vårt eget selvbedrag.

Til slutt: En hendelse som burde få flere enn ledelsen i UD til å tenke igjennom vårt eget selvbedrag, nemlig sammenbruddet i våpenhvileavtalen på Sri Lanka. Det er blitt hevdet at Norge ikke kunne ha fungert som tilrettelegger for fredsprosesser hvis vi hadde vært medlem av EU. Men nær sagt alle fredsprosesser vi har vært innvolvert i, ligger i grus. Den eneste holdbare fredsavtale som er blitt forhandlet frem de siste årene er den i Aceh-provinsen i Indonesia. Forhandlet frem av en fra EU-landet Finland.Er det vår egen verdensanskuelse det er i ferd med å bli noe galt med?