Varselskudd i Gulfen

I SIN PRISBELØNNEDE BOK The Guns of August beskrev historikeren Barbara Tuchman hvordan datidens europeiske stormakter nærmest snublet inn i første verdenskrig, en konflikt ingen av dem hadde ønsket eller planlagt.De siste dagene har flere amerikanske kommentatorer minnet om denne boken og antydet at en tilsvarende utvikling kan finne sted i området ved Den persiske gulf. Det vil si at USA og/eller Israel kan komme til å snuble inn i en krig mot Iran.Det som blant annet har fått alarmklokkene til å ringe, er på den ene side en manøvre det israelske flyvåpenet nylig gjennomførte og på den annen side Irans utskyting av en serie mellomdistanseraketter den siste uken.Ingen av disse maktdemonstrasjonene - eller varselskuddene, om man vil - har imidlertid rokket ved de helt grunnleggende forholdene i gulfområdet.

"Strategisk trussel".

Ifølge utenriksminister Condoleezza Rice er Iran den enkeltstaten som representerer "den viktigste strategiske trusselen mot USA og mot det Midtøsten vi ønsker".Det var ikke alltid slik. Frem til den islamske revolusjonen i 1979 opptrådte Iran som USAs "politimann" i Gulfen. Dette var en ordning begge parter var fornøyd med. Amerikanerne fordi de slapp å ha store troppestyrker stasjonert i det energirike området. Iran fordi ordningen tilfredsstilte sjahens ønske om å etablere hegemoni i regionen.Dette er et ønske som deles av dagens sjiamuslimske regime i Teheran. Men nå går det på tvers av amerikanernes interesser, de forsøker i stedet å innringe Iran gjennom allianser med de hovedsakelig sunnimuslimske arabiske gulfstatene.Med andre ord: Det vi har å gjøre med, er en tvekamp mellom USA og Iran om hegemoniet i Gulfen. Det er en kamp amerikanerne vanskelig kan vinne.

Omringet.

Iranerne ser seg allerede omringet av faktisk eller potensielt fiendtlige makter. De husker selvsagt også hvordan verden forholdt seg passiv både da landet i 1980 ble angrepet av naboen Irak, og under den påfølgende åtte år lange krigen, da Vesten med USA i spissen ikke bare støttet irakerne, men også gjorde det mulig for dem å angripe Iran med kjemiske stridsmidler, i klar strid med folkeretten. Og den amerikansk-britiske aksjonen som i 1953 sørget for å få avsatt en lovlig valgt regjering i Teheran og gjeninnsette sjahen på tronen, er aldri langt borte fra iranernes bevissthet.Iran har dermed grunn til å være engstelig. Samtidig er det klart at landet har legitime interesser å forsvare. Først og fremst ønsker iranerne en regional innflytelse som gjenspeiler landets befolkningsmessige tyngde, økonomiske makt og militære styrke. Dette er ikke et urimelig ønske.Her må vi skille klart mellom landets legitime interesser og de iblant illegitime metodene det bruker for å forsvare disse interessene. Herunder hører regimets innblanding i stridighetene i Irak, dets trusler mot Israel og dets opprusting av den sjiamuslimske Hizbollah-bevegelsen i Libanon. I tillegg kommer atomprogrammet, spesielt hvis det tar sikte på utvikling av kjernefysiske våpen.

Palestina-konflikten.

Samtidig er det grunn til å understreke at for Iran representerer Gulfen det primære sikkerhetspolitiske området. Sett fra Teheran har Palestina-problemet har alltid vært mer perifert. Det kan likevel utnyttes i striden om hegemoniet i Gulfen.For å vinne denne striden, må USA beholde et betydelig militært nærvær i regionen på ubestemt tid. Men de arabiske gulfstatene vil neppe kunne finne seg i en slik langvarig stasjonering av store amerikanske troppestyrker på sitt territorium.Årsaken er den sterkt antiamerikanske holdningen som finnes i flesteparten av disse landene. Dette er en holdning som lederne i Teheran bevisst forsøker å styrke. Deres stadige utfall mot Israel kan derfor oppfattes som et vellykket forsøk på å fri til folkeopinionen i de arabiske statene for å hindre at de knytter seg sterkere til den jødiske statens beskytter USA. Dermed faller amerikanernes forsøk på å danne en effektiv arabisk allianse mot Iran i grus.Den eneste mulige løsningen på dette problemet er at USA begynner å ta Iran på alvor og innser at landet har en viktig rolle å spille i Gulfen. Som direktør for USAs nasjonale etterretningsråd, Thomas Fingar, uttrykte det i en tale nylig: Det vil være et godt utgangspunkt for amerikansk politikk å erkjenne at Iran har reelle sikkerhetspolitiske behov. Og USA representerer "en del av årsaken til at iranerne føler seg usikre", tilføyde han.