Advarsler. I en interessant artikkel i Aftenposten 26. april om den tyske etterretningsmannen Wilhelm Canaris, nevnes også de meldingene som Norge fikk om at Tyskland ville angripe vårt land i 1940. Men det har sneket seg inn en misvisning på et punkt. Og ettersom min far, Håkon Willoch, nevnes som ansvarlig for en feilvurdering 7. april 1940, vil jeg gjerne få nevne at beretningen på dette punkt er svært villedende. Det inntrykk den gir er helt annerledes enn virkeligheten.I Aftenposten nevnes en melding fra avisens korrespondent i Berlin, Theo Findahl, som han telefonerte til Oslo 7. april 1940, om en forestående "landsetting av 1,5 millioner mann på sørkysten av Norge." Avisen tok kontakt med "vakthavende hos kommanderende admiral, som i samråd med sekretærvakten i UD fikk nyheten stanset - fordi den lød for fantastisk." Og det legges til at denne angivelige feilvurderingen ble begått av min far. Dette bygger på en beretning av Sverre Jervell om ambassaden i Berlin i 1940, som er blitt villedende på dette punkt, fordi den er ufullstendig når det gjelder hva som skjedde i Oslo. Det faktiske forhold fremgår av en rapport som min far skrev i England i 1944, som jeg her gjengir litt forkortet."Vakten 7. april var normal til kl. 22, da der fra Forsvarsdepartementets Radio kom en melding omtrent sålydende: "150 000 - tonn troppetransportfartøyer med tropper avgått fra Stettin 5. april, kurs nordover." Ovenstående melding ringte jeg straks til Kommanderende Admiral . . . Da jeg hadde lest opp meldingen for K. A. spurte jeg: "Skal der gis noen spesielle beskjeder, for eksempel om minefelt?". Hertil svarte Admiralen "Nei". Jeg spurte også om meldingen skulle meddeles andre. Admiralen svarte at han selv ville gi fornøden beskjed."Det er ingen grunn til å tvile på at admiralen ga beskjed til de politisk ansvarlige om den meldingen som er nevnt her. De fikk også andre varsler om angrepet som kunne komme, og neglisjerte dem.Grunnen til at Theo Findahls melding ble kalt "for fantastisk" var ikke opplysningen om et forestående angrep. Min far var blant dem som regnet med at det kunne komme, og mente at de meldinger som kom inn bekreftet det. Men det var utenfor virkeligheten å tenke seg en angrepsstyrke på 1,5 millioner mann. Tyskerne hadde ikke kapasitet til å frakte tilnærmelsesvis så store styrker over havet. Slike overdrivelser kunne skape et helt uriktig inntrykk av at forsvar ville være nytteløst. Faktisk var første bølge i angrepet bare mellom 1 og 2 prosent av dette tallet. Men dette betydde ikke at man ikke trodde at et angrep kunne komme. De overordnede fikk beskjed om at angrepet var underveis.Jeg minnes klart stemningen da min far kom hjem 8. april om formiddagen, etter lang vakt i admiralstaben. "Nå er Norge praktisk talt i krig", sa han til oss. For den interesse det måtte ha, vil jeg gjerne få nevne at jeg har skrevet mer utførlig om disse begivenheter i min bok "Minner og meninger" (Schibsted 1988). De bidrog meget til å forme mitt grunnsyn på sikkerhetspolitikk. Jeg var gammel nok til å observere en massiv politisk uvilje mot å lytte til tallrike anmodninger og advarsler fra militært hold, og deretter forsøk på å velte ansvar for det militære sammenbrudd over å på offiserene. Den helt utilstrekkelige militære beredskap etter at krigen var brutt ut 1. september 1939 kan ha gitt tyskerne inntrykk av at et angrep på Norge bare ville møte symbolsk motstand, slik som det faktisk skjedde i Danmark. Derfor er det sannsynlig at den forvirrende politikken medvirket til at angrepet kom.Det var det for sent å gjøre noe med 7. april. Men det var ikke for sent å treffe tiltak som kunne ha gjort motstanden vesentlig mer effektiv. At det ikke ble gjort, skyldtes ikke mangel på advarsler, og slett ikke at noe ble holdt tilbake. Advarslene ble formidlet, men ikke trodd.
Kommentarer