OMBUD ELLER KOMMISJON. Ingen har sagt seg uenig i at varslerne trenger sterk lovbeskyttelse. Det har vært hevdet at lovbestemmelsene i seg selv er gode nok, at det er i prosessene og de tilhørende institusjoner det svikter. Noen har hevdet at det bør opprettes en ombudsordning eller en kommisjon for varslingssaker. Mine egne erfaringer gjør at jeg vil jeg slutte meg til dette.Et ombud vil kunne behandle og avslutte saker før de kommer til domstolene, og rettsapparatet vil spare tid. Ordningen vil, i de tilfeller sakene ikke kan løses utenfor retten, gi ombudets synspunkter en rettslig status på linje med ekspertvitner og sakkyndigerklæringer. Det innebærer at de vil bli tillagt stor vekt, en naturlig følge av et spesielt mandat.I debatten rundt lovens innhold har enkelte skeptikere, for eksempel professor Henning Jakhelln og Redaktørforeningens ass. generalsekretær Arne Jensen, hevdet at det er uheldig med oppmerksomheten rundt motivene for varslingen og definisjonene av varsling. Det gjelder spesielt krav om lojalitet og korrekt fremgangsmåte. En plagsom lovmessighet opptrer dessuten i denne sammenhengen: Jo mer korrekt kritikken fremføres og jo bedre grunnlag det er for den, desto mer energisk vil en arbeidsgiver benekte at eventuelle "konsekvenser" har sammenheng med den samme varslingen.
Sårbar situasjon.
En varsler er meget sårbar, og vedkommende vil lett kunne opptre i strid med egne interesser. Dette ligger i sakens natur. En fagforening, der eventuelle impliserte kolleger er medlemmer, vil ofte være ubrukelig. En uavhengig ordning derimot, som bare tar hensyn til varslingen, vil kunne være en avgjørende støtte.I mitt tilfelle skjedde varslingen i 1991. Ved et gunstig sammentreff hadde jeg felles interesser med den første ansatte i en nyopprettet pasientombudsstilling. Slik ble det mulig å dokumentere ulovlig pasientbehandling ved Østfold Psykiatriske Sykehus. Varslingens berettigelse kunne derfor ikke angripes, heller ikke motiv eller fremgangsmåte. En total stillingsendring på et senere tidspunkt, en overføring til en spesialopprettet stilling uten beskrevne arbeidsoppgaver og uten egne lønnsmidler, ble utgangspunktet for de påfølgende rettsprosesser. De begynte i 1994, og saken ble stoppet i Strasbourg i 2000.Årsaken til havariet er å finne i lagmannsrettens dom. Retten kunne ikke se at det var noen årsakssammenheng mellom varslingen og stillingsendringen. Pussig nok kommenterte ikke lagmannsretten at arbeidsgiveren selv hadde begrunnet endringen med at jeg protesterte mot pasientbehandlingen. Sykehusets egen uttalelse var ikke tilstrekkelig for dommeren.
Uheldige følger.
En avdelingsleder sa dessuten at mine kolleger følte seg injuriert og overvåket på grunn av varslingen, at dette var grunnen til at jeg ikke kunne arbeide sammen med dem. I et prosesskrift til stevningen hevdet fylkeskommunens frittalende prosessfullmektig at jeg var blitt advart om at varslingen ville kunne få uheldige konsekvenser (det betyr vel trusler?). Derfor, da det viste seg at varslingen fikk nettopp disse uheldige konsekvenser, skulle jeg ha akseptert den, mente han.Bevisene for årsakssammenhengen var altså flere, entydige og overveldende. De var dessuten tilgjengelige i skriftlig form. Likevel valgte lagmannsretten kategorisk å avvise dem. Senere var Høyesterett helt uinteressert i dem.Det sier seg selv at en kommisjon eller et ombud, med varslingssaker som arbeidsfelt, begjærlig ville ha grepet slike sterke og skriftlige beviser. De ville ha dannet grunnlag for en uttalelse som det ville ha vært umulig å gå imot, også for lagmannsretten. Men saken ville aldri ha kommet dit, for motparten ville ha gitt seg.Hadde jeg ikke hatt pasientombudet i starten, ville jeg ha blitt "nøytralisert" ganske raskt. I de aller fleste tilfeller vil det gå slik. I dette tilfellet greide pasientombudet, med min assistanse, å få til et offentlig tilsyn med en tilhørende rapport. Hadde jeg senere hatt et varslingsombud, ville jeg ha klart meg videre også.
Kommentarer