Vedvarende angrep på Oslo by

Byens ansikt. Først etter at tyskerne hadde kapitulert, ble store deler av hovedstaden brutalt destruert. Gamle bygårder og store områder med sjarmerende trehusbebyggelse ble sanert, asfaltert og erstattet av sjelløse glassbygg og grelle boligblokker. Mange av de samme bygningene Oslo-folk rister oppgitt på hodet av i dag. De samme bygningene som har stor del av æren for at en temmelig "avblomstret" hoppbakke er det mest spektakulære byggverket vi har å vise frem til turistene.Det er selvfølgelig vanskelig å tilgi at et palass i Homansbyen ble erstattet av en diger kloss, som i dag rommer en mindre kulinarisk pizzarestaurant og en billigmatkjede. Eller at Det engelske kvarter ble byttet ut i en Winston Churchill-statue. Men en del av etterkrigstidens overgrep mot egen by kan allikevel sees i lys av den tiden man levde i, og kanskje til og med tilgis.

Tilgi?

Det er derimot vanskeligere å tilgi det som skjer i dag.Bare den siste tiden kan man lese om et eldgammelt hus på Bygdøy som skal rives, og erstattes med boliger. Det gamle og historiske skjenkestedet Schous må vike for nye krypinn til Løkkas hipstere. Og Olav Thon vil rive, bygge om og bygge ut "Prindsen". Et stort stykke historie på Oslos østkant. Dette til tross for protester fra nær sagt alle som kan kalles spesialister på byhistorie. Takk, folkelige Olav.Dette er forøvrig bare et fåtall eksempler. Overalt i Oslo står bygninger og forfaller til de må rives. Legger man så til mistenkelige branner som rammer tomme, verneverdige gårder som er kostbare å renovere, begynner man faktisk å innse at byen vår er under angrep.Og forsvaret av Oslo by vil være omfattende og vanskelig.For én ting er materialistiske, private aktører. Men den største skurken heter det offentlige. Stat, kommune, Havn og NSB kompenserer slett forretningsdrift og inkompetanse med systematisk likvidasjon av byens historie og kultur. De tyner mest mulig penger ut av tomtene de forlater. Høye tomtepriser gjør det igjen nødvendig for oppkjøper å rive og bygge ut, for å komme i pluss økonomisk.

Vis engasjement!

Oslo må være en av få byer i verden der fredede bygg faktisk kan rives.Men hva kan så mannen i gata gjøre med dette? Vel, gater består jo i stor grad av bygninger, så en sped begynnelse kan jo være å utvise en smule engasjement for nettopp de gatene du ferdes i. Oslo er blant de fattigste hovedstedene i verden når det dreier seg om eldre bygninger. Og enda fattigere blir vi. I hvert fall så lenge alt skal være fremtidsrettet og funksjonelt, og vi synes en blå minneplakett er en fullgod erstatning.Jeg spør meg selv om det er en genfeil i det norske folk som gjør at vi kun bryr oss om gamle byggverker først når de står på Folkemuseet?