Veien videre

Les også:

Etter terroren. I all ydmykhet og respekt for alle som har mistet sine nære og kjære, har de siste ukene naturligvis også gjort noe med meg. Jeg er rørt over hvordan de rammede familiene og nasjonen Norge har stått sammen i sorgen. Jeg har sett et fellesskap jeg er stolt over å være en del av. Et fellesskap som vil hegne om demokratiet og ytringsfriheten, kjerneverdiene i det Norge jeg er så glad i.

Lar ham ikke vinne

Terroristens mål var å svekke det norske demokratiet. Vi kan aldri la ham vinne. Å lese tidligere ordskifter i lys av terrorhandlingene, er en vanskelig øvelse. Det kan lett oppfattes som upassende og lite sensitivt. Vi kan imidlertid ikke fri oss fra det som er uttalt eller skrevet, selv om vi ikke skal ha en heksejakt på ytringer, slik Jens Stoltenberg har uttrykt det.

Det må fortsatt være lov å ha sterke meninger og det må være lov å provosere. Vi må aldri komme dit at det å ha «sine meningers mot» møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive fordømmelse. En av de største farene når Norge skal gjenreise det politiske ordskiftet fremover, er selvsensuren. Frykt for spisse debatter må ikke føre til konformitet eller at vi ikke våger å diskutere ømfintlige temaer.

Innvandring

Flere samfunnsdebattanter har ment at innvandringspolitikken vil forsvinne fra den politiske agendaen. Det bør den ikke. Selv om jeg av politisk profesjon er finanspolitiker og til daglig jobber med skattespørsmål og Norges konkurranseevne, har jeg engasjert meg i innvandringsdebatten. Som leder av Oslo Frp er dette vært et viktig tema. Det opptar våre medlemmer, det opptar innbyggerne og det opptar meg. Menneskerettigheter, verdispørsmål, kultur, demografi og integrering er områder som vil være svært viktig for samfunnsutviklingen i årene som kommer.

Vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av. Mange leter sikkert etter andre eksempler og de finnes sikkert både hos meg og hos andre.

Mitt hovedanliggende i innvandrings- og integreringsdebatten er at samfunnet må ha visse felles ukrenkelige verdier i bunn. Vårt demokrati kan ikke overleve uten verdier som likeverd, likestilling, ytringsfrihet, personlig frihet, religiøs frihet og sekulære rettsregler. Dette er verdier basert på universelle menneskerettigheter. Når jeg oppdager og får rapporter om at disse verdiene ignoreres i stadig større omfang i flere av Oslos drabantbyer og nabolag, er det noe som opprører meg langt inn i sjelen. Jeg klarer rett og slett ikke å sitte rolig og se på. Vi kan ikke akseptere at brudd på menneskerettighetene begrunnes og forsvares ut ifra prinsippet om religionsfrihet. Det gjelder selvfølgelig uansett hvilken religion man skjuler seg bak.

Som politiker og rollemodell for mange som diskuterer utfordringene på skoler, torg og kantiner må jeg samtidig ta ansvaret for at de vanskelige debattene på innvandringsfeltet handler om møtet mellom radikale ideer om tvang og ufrihet og vårt liberale samfunn.

Har feilet

Kronikken jeg skrev i 2010 står likevel fjellstøtt politisk. I ettertid har Angela Merkel, David Cameron og Nicolas Sarkozy tatt opp det samme: at multikulturalismen har feilet. Det er ikke mulig at helt ulike kulturer kan leve sammen uten et felles verdigrunnlag, eller grunnplanke, som Senterpartiets Ola Borten Moe så treffende kalte det. Integreringsutfordringene i det norske samfunnet har ikke oppstått av seg selv. De er resultatet av innvandringspolitikken som er blitt ført de siste 40 årene. Med bakgrunn i et ønske om å være åpne og inkluderende har vi stilltiende sett gjennom fingrene på tradisjoner og praksis som bryter med vårt verdigrunnlag. Den tiden håper jeg vi alle kan legge bak oss. I kampen for kvinners rettigheter, kamp mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, handler ikke debatten om nyanser, men om absolutter.

Dette er altså ikke en religionskamp. Det er en kamp om verdier. Om hvilket samfunn vi vil at våre barn og barnebarn skal vokse opp i. Mitt engasjement bunner i et inderlig ønske om personlig frihet og kamp mot alle former for dogmatisme.

Mangfold er viktig

Det handler heller ikke om at vi alle skal være like og oppføre oss likt. Mangfold er tvert imot en viktig faktor for vekst og fremgang i samfunnet. Men innenfor mangfoldet må vi alle akseptere at frihetsverdiene må gjelde for oss alle. De må assimileres.

I samme åndedrag som jeg lover å bruke mine ord nennsomt, lover jeg aldri å kompromisse i spørsmålene om individets frihet og retten til å ta egne valg. Dette er en like viktig debatt nå, som det var i fjor.