Den norske velferdsstaten regnes blant de beste i verden. Riktignok preges den også av visse problemer, som helsekøer, mangler på plasser i eldreomsorgen, og et fattigdomsproblem med mer. Men, de fleste nordmenn forbinder nok velferdsstaten med trygghet og sikkerhet.
AV:
øystein
nilsen
doktor
i
sosiologi
Publisert: Oppdatert:
Om en pådrar seg en sykdom eller blir utsatt for en ulykke eller om arbeidsevnen skulle svikte for en periode, så finnes det sikringsordninger som gjør at en blir tatt vare på og etter en tid igjen kan være i vanlig gjenge. I hvert fall er dette regelen, snarere enn unntaket.
Ikke for alle.
Men det er en sektor i velferdsstaten som ikke er forbundet med en slik trygghet og sikkerhet. Det er psykiatrien. Pådrar man seg en psykisk lidelse i dag, f.eks. en depresjon, er det ofte uvisst å vite hvor man er hen etter en tid. Fagfolks, pasienters og pårørendes rapporteringer, viser snarere til at psykiatriens tilbud er forbundet med svært mange tilfeldigheter. For noen går det bra, en kan f.eks. ha vært heldig å få ta del i et velkvalifisert terapitilbud av en viss varighet. Andre blir avspist med resepter på en av lykkepillene av fastlegen og muligens former for kortvarige og utilstrekkelig korttidsterapi f.eks. ved en lokal poliklinikk. Om det ikke gjøres noe grunnleggende med problemet, blir utfallet lett nye sykemeldinger og eventuelt uføretrygd til slutt.
Komplisert.
Hvorfor er det så vanskelig å få psykiatrien til å fungere? En ting er at psykiske lidelser er svært kompliserte fenomener. De kan ikke reduseres til svikt i biokjemiske og nevrobiologiske prosesser i hjernen, noe den dominerende medisinske/biologiske psykiatrien hevder. Den biologiske psykiatrien kan snarere selv bidra til det tilfeldige og utilstrekkelige behandlingsresultatet gjennom sin rigide diagnosefiksering og fokuset på symptomdemping gjennom medisiner.
Et feilspor.
Om man tar utgangspunkt i at psykiske lidelser primært er en form for livssmerte som har med den enkeltes relasjoner til andre mennesker å gjøre, i fortid, barndom og nåtid, blir den biologiske psykiatrien et feilspor.
Tid for opprør.
Et første steg for å gi psykiatrien et nytt og kvalitativt bedre innhold, kan være å redusere den medisinske/biologiske psykiatriens makt og innflytelse. Tross flere tiårs kritikk av denne tenkningen og praksisen har den vist seg forbausende seiglivet. Ja, gjennom 1980- og 1990-tallet har den biologiske psykiatrien fått en renessanse, bl.a. gjennom sin kobling til den multinasjonale legemiddelkapitalen. Tiden bør være kommet til et nytt opprør mot den biologiske tilnærmingen til moderne individers eksistensielle livssmerte.
Kommentarer