Historiens tristeste.

Som småbarnspappa og bursdagsarrangør har jeg erfart hvordan ellers søte tre-fireåringer kan forvandles til hoiende rosa monstre, drivende rundt i møblerte hjem på jakt etter stimuli og søtt. Motstrategien er tydelige beskjeder, og klare meldinger. Det er ingen løsning med mer sjokolade og gøyale voksne som skal være greie.Hvorfor denne assosiasjonen på en valgdag? Fordi utagerende festing hos barn og retningsløshet hos de voksne minner meg om den valgkampen vi, gudskjelov, snart er ferdig med. En valgkamp som kanskje er historiens tristeste og mest amerikaniserte. AftenpostenTV: Se video av dine lokale ordførerkandidater

Maniert og overspilt.

Hva har skjedd? Jo, vi har fulgt en valgkamp som i beste fall er finsliping av partienes taktiske grep foran stortingsvalget om to år. Vi har sett sentrale politikere rulle inn i alle medier og snakke som om kommunepolitikken handler om fordeling av velferdsgoder, selv om vi alle vet bedre.Det som skjer i kommunene er stort sett vedtatt på Stortinget, hvilket gjør de kommunale politikere til en blanding av formann i borettslaget og unge på fritidsklubb med "medbestemmelse". Altså mye pumping av luft, dessuten maniert, overspent og preget av enkeltutspill.

Rastløse velgere.

Kimen til den nye politiske utspillsretorikken er det faktum at nærmere 50 prosent av velgerne er på partijakt. Fra 2001 til 2005 skiftet 47 prosent av velgerne parti. På 60-tallet og utover mot midten av 80-tallet har andelen velgere på jakt etter et nytt parti steget jevnt og trutt - og nådde sin foreløpige topp ved stortingsvalget for to år siden.I takt med økende velstand er rastløsheten hos velgerne blitt stadig mer påtagelig.

En stemme mot et løfte.

Partiene kjemper naturlig nok om sin andel av den ville flokken som kan gi en stemme i bytte mot et løfte. Nå handler det derfor om å fange et stadig mer kravstort og stappmett folk i jakten på mer velferd og nytelse. Partiene opplever velgerlekkasjer til hverandre i rasende fart - og årsakene kan være banale enkelthendelser i en debatt, eller en sak som behendig er lekket til mediene på et gunstig tidspunkt.

Tekkes individet.

Effekten er at vi i stadig stigende grad har fått et politisk system som vil tekkes det enkelte individ. Og denne tekkingen kaller svenskene curlingforeldre, som soper og børster veien foran sine barn av frykt for ikke å være "snill" nok mot de stadig mer kravstore barna. Derfor har vi de siste ukene lidd oss gjennom halvdesperate politikere som kjemper om noen sekunders effektiv oppmerksomhet i TV-debattene. Innøvde statements som kan sikre gode terningkast, velformede små angrep på det "andre" partiet som kan skape latter i salen, fremført av nygredde folkevalgte som egentlig skulle tatt de vanskelige valgene på fellesskapets vegne.

Nei, nei og nei.

Og hva er det de legger vekt på? Ideologi, moral, rettferdighet, miljø, menneskerettigheter? Nei, nei, nei, nei og nei. Nå kan det innvendes at dette normalt ikke er saker i en kommunevalgkamp.Men hvem har sagt at vi skal lete etter det hverdagslige i kommunepolitikken? For selv i Amerika, selveste Belsebub på politikkens område, har moral, religion, stamcelleforskning og nasjonens trygghet på den lokale agenda.

Partienes strategier.

Her hjemme vil Kristelig Folkeparti gi en ukes ekstra ferie til alle småbarnsforeldre, de vil satse på de single (Heisan, Hareide, hvor ble det av familiepolitikken?), Høyre kjemper mot eiendomsskatt, og jaggu gjør ikke også Arbeiderpartiet det, gitt. Senterpartiet syntes først at rødt kjøtt er uheldig for miljøet, men etter protester fra de mange og tunge rødt-kjøtt-produsenter, var det hvitt kjøtt som måtte unngjelde - for de er ikke så tunge og mange. Venstre vil være kjempekule med de irriterte barna som mener at de må få laste ned musikk gratis. Og så løftenes konge, Frp: For vi lever da i verdens rikeste land. . .

Hvem sier de kjipe tingene?

Hvor ble det av den politiker som sto opp og sa de kjipe tingene? Slik kloke foreldre av og til gjør. At nettopp fordi vi lever i verdens rikeste land, har vi råd til å gjøre et krafttak for miljøet. Nettopp fordi vi er rike, og har et godt helsevesen, så kan vi vende blikkene utover, noen små timers flyreise unna, der barn dør av banale sykdommer. Den tysk-amerikanske moralfilosof Thomas Pogge har sagt at fattigdommen er vår tids viktigste sak og at vi er i ferd med å begå historiens største menneskerettighetsbrudd. Samtidig har professor Arne Jon Isachsen på BI påpekt at vår generasjon ved en tilfeldighet har kommet til oljeressurser det har tatt naturen millioner av år og frembringe.Og det vi diskuterer i stadig flere mediekanaler, er om Erna er sveisen, eller om Sandberg og Thomessen ble for sinte. Er ikke det trist?

Den selskapelige politikk.

Hvordan kan vi så forstå fenomenet at politikernes personlige stil blir stadig viktigere? Stikkordet er det vi kan kalle den selskapelige politikk. Skal en politiker ha suksess, er det et krav at hun kan føre seg lett og elegant - på medienes premisser. Ikke for tungt, ikke for langt - altså lett og selskapelig, som på fest der ulike temaer triller utvungent forbi.Det er derfor Knut Olsen roper "vi skal ikke ha noen talldebatt her". For det blir for tungt. Partykilling, liksom.

Personliggjøre det politiske.

Den danske professor Stig Hjarvard skriver om moderne politikere at "deres politiske autoritet og troverdighet bygger i stadig stigende grad på deres evne til å iscenesette seg selv som privatpersoner og innvie oss i deres intime liv". De må personliggjøre det politiske for å tiltrekke seg oppmerksomhet i medienes støyende kakofoni.Alt dette ender i den amerikanisering vi ser i stadig stigende grad i norsk valgkamp. Fordi det personlige som "bevis" for partiets troverdighet blir stadig viktigere. Delen som helheten.

Eskalerende utvikling.

En som snyter på skatten, blir et symbol for hele partiet. De amerikanske politikere som har hatt seg med andre kvinner, kjørt i fylla og unndratt skatt, blir tatt til omvendt inntekt for partiet de representerer. Ikke minst fordi det er juicy mediemat med skilsmisser, Sveits og skatteunndragelser, så blir dette en eskalerende utvikling der alle aktørene ser seg tjent med å lekke og trykke den slags historier.Derved har vi det gående i en evig runddans rundt personlige og intime politikere som vi "liker", helt til det viser seg at de var ugreie likevel. Og da skifter vi parti - og roper høyt og skingrende på mer sukker.

AftenpostenTV: Se video av dine lokale ordførerkandidater