Verdens kruttønne

Uro. Pakistan er verdenssamfunnets kruttønne, sa jeg for seks år siden, da jeg undersøkte omstendighetene rundt Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearls død.

Jeg gjentok det i 2003, i en artikkel der jeg hevdet at krigen i Irak vil vare fordi Irak var et feilslått mål, som fremstår som en av de verste strategiske feilene president George W. Bushs administrasjon noensinne har begått.

Jeg fremsa denne teori hver gang vi så Pakistans regjering – i prinsippet en alliert – gjøre mye vesen av arrestasjonene av Al-Qaida-ledere (Khalid Shaikh Mohammed, Yassir al-Jaziri, Ramzi bin al-Shibh, Abu Faraj al Libbi) og implisitt innrømme at de hadde gjemt vinnerkortet til det var tid for å innkassere storgevinsten (den amerikanske kongressens godkjennelse av et lån, et statsbesøk til Washington...).

Jeg kan fastslå det mer ettertrykkelig enn noen gang tidligere, nå som hærstyrker fra Islamabad er inne i sin tredje ukes offensiv i Swat-dalen mot Talibans opprørere, som er adskillig tøffere enn de ser ut og hvis overgivelse ingen kan si noe om.

Al-Qaida.

Hva handler dette til syvende og sist om? Og hvor ligger årsaken til denne foruroligende situasjonen begravet?

For det første, når vi omtaler «Taliban» i Pakistan, snakker vi om Al-Qaida i bokstavelig forstand, da dens innflytelsessfære – grupper som Lashkar-e-Taiba, Lashkar-e-Janghvi eller Jaish-e-Mohammed – utgjør kjernen i Osama bin Ladens organisasjon.

Og selv om disse gruppene fremstår som minoriteter innenfor et moderat samfunn, vet de at de kan regne med støtte fra større organisasjoner som Al Rashid Trust, som jeg avslørte var involvert i kidnappingen av Daniel Pearl, og som vi har sett fronte «humanitære» grupper som bringer vann, forsyninger og gode ord til sivile som rømmer stridssonen.

Til sist, i motsetning til de modifiserte sannhetene egnet til å berolige oss, opererer de militære gruppene og «humanitære» organisasjonene ikke bare i Swat-dalen. Heller ikke er de begrenset til grenseområdene til Afghanistan, kjent som «stammeområder». De finnes over hele landet, i hjertet av storbyene, noen metere fra ambassader i Islamabad (Den røde moské) og en knapp kilometer fra det amerikanske konsulatet i Karachi (Binori-madrasaen, som – på den tiden jeg var der – fylte dobbeltrollen som militær treningsleir og distriktssykehus, der Osama bin Laden selv kunne komme til behandling uten en eneste bekymring i verden).

Atomvåpenarsenal.

På toppen av det hele kommer spørsmålet om Pakistans atomvåpenarsenal.

Dette landet, befengt som det er av islamismen, er ikke på nippet til å skaffe seg atombomben. Det har allerede bomben.

I Pakistan er ikke dette bare et militært, men et rent nasjonalt anliggende – nesten hellig – løftet frem av en populær bevegelse som finner det i sin skjønneste orden at rakettvåpen skal eies av ummaen, av hele verdenssamfunnet av troende muslimer.

Vi kan berolige oss selv ved å tenke at disse arsenalene er under kontroll.

Men ingen vet om det er tilfelle eller ikke.

Stridshoder.

Ingen myndighet kan med hånden på hjertet og med nøyaktig sikkerhet fortelle oss hvor de 60 registrerte stridshodene er utplassert.

Vi husker saken om metallurgen dr. Abdul Qadeer Khan, denne «Dr. Strangelove» – Pakistans svar på atombombens far – som Daniel Pearl var i ferd med å avsløre, og som vi nå vet leverte hemmeligstemplet informasjon ikke bare til Nord-Korea og Iran, men til afghanske og pakistanske grupper med forbindelse til Al Rashid Trust.

Jeg har friskt i minne den populære demonstrasjonen jeg overvar i Karachi der tusenvis av menn marsjerte bak plakater som viste, ikke ansiktet til en leder eller navnet på en martyr, men portrettet av dr. Khan ved siden av et gedigent bilde av en rakett. Det mennene forsvarte, var det muslimske samfunnets – inklusive jihadkommandoers – ubestridelige rett til å eie denne raketten.

Nattsvarte utsikter.

Det er bra at Obamas administrasjon endelig har erkjent rekkevidden av denne trusselen.

Det er også beroligende at Frankrike har utstyrt seg med en «spesialutsending» (Pierre Lellouche), som er kjent for sin skarpsynthet.

Men dessverre sier dette oss hverken hva som bør gjøres eller hva som kan forventes. Det er nattsvarte utsikter i Pakistan; vi må revurdere situasjonen – før det er for sent.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold.