Aftenpostens anmeldelse av Karl Erik Harrs utstilling i Kunstnerforbundet lørdag 19. august setter et nytt lavmål i kunstkritikk. Anmelderen Truls Ramberg liker ikke Harrs malerstil, og velger å skjelle den ut uten noen form for saklig kritikk med utgangspunkt i den stil Harr har valgt for sine malerier.
Ramberg hudfletter Harrs malerstil som: en kunsthistorisk genre, virkelighetsfjern, sterkt tilbakeskuende, viderefører historiske billedgenrer, med uvanlig sterk motvilje til å ta inn over seg realitetene som preger det moderne samfunnet, ser bort fra avgjørende utviklingstendenser innen kunsten og samfunnet, osv. Særlig ille virker det som Ramberg synes det er at Harr "unngår konsekvent moderne fenomener som motorbåter, nybygg eller høyspentledninger". Underteksten for et av bildene som illustrerer artikkelen angir at motivet er "fra Bjørnøya, en øy som normalt er stengt for ferdsel" (og vel derfor er fri for slike tekniske innretninger). Det synes klart at Ramberg mener forbudet burde omfattet Harr. Også utstilleren, Kunstnerforbundet, får en sleng av pisken: Ramberg skjønner ikke hvorfor Harrs bilder overhodet presenteres der, og mener at bare "om kunstgalleriet skal betraktes som et tilfluktssted for å søke beskyttelse mot påtrengende erfaringer i samtiden, er Harrs fremgangsmåte kanskje veien å gå".
Engasjement.
Ramberg viser også til at Harr også har et politisk engasjement (utenom kunsten) for bevaring, mot vindmølleutbygging m.v., men når det gir seg utslag i hans motivvalg, er det "et bevaringsideal som er sterkt begrensende og vanskelig å akseptere". Flere høyspentledninger må åpenbart til. Harr representerer ifølge Ramberg "en minoritet innen norsk kunst . . . og har sett bort fra avgjørende utviklingstendenser innen kunsten og samfunnet innen sine arbeider". En kunstnerisk målsetning som ikke faller i Rambergs smak skal mobbes vekk.En ting er at Ramberg ikke liker slike avvikere og minoriteter innen kunsten. Han har åpenbart ikke fått med seg at helt siden, Nerdrum slo igjennom for mer enn en mannsalder siden har én kunstretning i Norge gått tilbake til det figurative maleri, på forskjellige måter. Disse foregangsmenn og -kvinner (bakstrevere vil vel Ramberg kalle dem) møtte samme type kritikk. Slik kunst må Ramberg gjerne velge å mislike, og heller (som man kan se av hans anmeldelser som finnes på http://kunstkritikk.no/kk/anmeldelser_comments.php?id=
690_0_21_0_C) falle i ekstase over kunstverk som en opp-og-nedvendt plastkasse (som Ramberg mener indikerer en slags moral: Hvis du er kreativ, kan du skape en fri tilværelse og kaste av deg samfunnets begrensninger!), klatrestativ, maleflekker og skriblerier. Men skal Aftenposten gi en helside til anmeldelse av en av våre mest kjente kunstnere, må de yte ham den rettferdighet at hans kunst anmeldes for det den søker å formidle, ikke som en harang mot at kunstneren ikke vil formidle noe annet.
Hørt før.
Bare på ett punkt nevner Ramberg noe om selve kvaliteten. Han angir at Harr teknisk sett langt fra er på nivå med sine forgjengere som I.C. Dahl og Balke. Det er også en kritikk som vi har hørt før, da Nerdrum m.fl. begynte. Verre er det at det er på siden av saken: Harr søker ikke å male som disse, selv om han maler figurativt. Samme kritikk kunne rettes mot samtlige figurative malere siden impressionismen. Og Ramberg: en kunstretning som går ut på å vise vanlige hverdagsgjenstander på hodet som kunst ble gjort bedre av Duchamp for nesten hundre år siden, og den kunstretningen går fortere ut på dato enn det figurative maleri. Aftenposten skylder Harr en skikkelig anmeldelse.
Kommentarer