Vikingskipenes fremtid

Eller skal de flyttes inn i omgivelser som kan formidle en oppdatert forståelse av skipene og vikingtiden, fri for høystemt og pompøs nasjonal patos?

Historiefortelling.

Riksantikvaren opptrer her som forsvarer av den nasjonale historiefortelling. Han varsler fredning, ikke bare av Vikingskipshuset, men også av skip og gjenstander. Skal virkelig skipene for all fremtid fastholdes i et budskap som blir stadig mer uvedkommende for samtidens mennesker? Etaten kunne valgt en mer offensiv holdning til formidling av forhistorien.Riksantikvaren legger også til grunn en overraskende målestokk for sin vurdering av verneverdier. Vikingskipshuset er jo kun ett av flere bygg som er tegnet av én av epokens fremste norske arkitekter. Skal virkelig vern av et slikt bygg veie tyngre enn en fremtidsrettet formidling og bevaring av vikingskipene, Skandinavias kosteligste andel av den arkeologiske verdensarven?Mens Riksantikvaren snubler i målestokken, sprer professor Reidar Bertelsen forvirring (Aftenposten 15.11). Først skyter han ned Universitetet i Oslos visjon om et Bjørvika-museum som inneholder en bredest mulig fremstilling av vikingtiden - visjonen er nasjonalistisk, skriver han. Dernest vil han beholde skipene i Vikingskipshuset fordi det sammen med Bygdøys øvrige museer dermed vil bli "et varig minne om hvordan nasjonens kollektive selvfølelse ble utdypet". Hvor er sammenhengen?Vikingskipene må ikke reduseres til rekvisitter i Bertelsens nasjonalismehistoriske "theme park", eller til bygningsinventar i Riksantikvarens vern av 1900-tallets arkitektur. Men de må heller ikke reduseres til redskaper for å realisere planen om et nytt museum i Bjørvika, slik man fornemmer at de blir i dokumenter og uttalelser fra museets direktør. Der fremheves skipenes rolle som publikumsmagneter i det nye museet. Men dersom flytting må avlyses fordi skipene ikke vil tåle den - hvilke planer har ledelsen da? Man leter og lytter forgjeves.

Alternativ nødvendig.

Direktør Mikkelsen formulerer seg 9.11 som om flyttbarheten er fastslått. Det er den ikke! Kulturhistorisk museums styrevedtak kan ikke utlegges som en ren flyttemelding, slik han gjør. For styret tar et viktig forbehold: det skal behandle planen for selve flytteprosessen når den foreligger. Planen kan komme til å vise at skaderisikoen er uakseptabel.Den største faren nå er at man ensidig fortsetter med flytteforberedelser, og slik maler seg inn i et hjørne. Hvis det skulle vise seg at skaderisikoen ved en flytting blir høy, noe mye tyder på, hvem vil da våge å si det endelige nei til et flytteprosjekt som det er investert penger og prestisje i, og som nybygget kanskje er planlagt for? Mangelen på en alternativ plan for skipene gjør handlingsrommet enda mindre.Denne knuten må hugges over. Skipenes skjebne må ikke lenger styres av andre agendaer, de må få sin egen. Planlegging av deres fremtid må løsrives fra flyttesaken. I stedet for nå å utarbeide en flytteplan, slik Kulturhistorisk museums styre vil, må det startes et prosjekt for fremtidsrettet bevaring og formidling av skipene - ikke kun strakstiltak, slik styret har vedtatt. Oppgavene er formidable, så her behøves et ambisiøst prosjekt med internasjonal ekspertise og bidragsytere, f.eks. EU. Inntil annet er bestemt, må prosjektet planlegge både for de fristende muligheter i Bjørvika og for de unektelige utfordringer som Bygdøy byr på. En løsning på Bygdøy vil kreve omfattende bygningsmessige endringer av Vikingskipshuset.

Forfall.

Man må ikke la vikingskipene i stikken ved å fortsette på en kurs som kan ende med at de må friste en kummerlig tilværelse på Bygdøy i enda en mannsalder - med økende forfall som konsekvens. Man må heller ikke forsere frem en ellers velbegrunnet flytting dersom den viser seg å kunne gjøre ubotelig skade på denne umistelige delen av verdensarven. Går en flytting riktig galt, vil de ansvarlige aldri bli glemt.