Forvarsel. Sverre Jervell bringer i Aftenposten 4. mai ny villedning om forvarslene om det tyske angrep mot Norge 9. april 1940. Dessuten legger han til en klart uriktig insinuasjon mot min far, vernepliktig kaptein Håkon Willoch, som varslet sjefen for Marinen om en troverdig melding om at angriperne var underveis.Jeg har tidligere opplyst at min far 7. april om kvelden mottok en melding om at tyske troppetransportskip var på vei nordover, og at han straks forela den for kommanderende admiral, som den gang var den ene av landets to øverste militære sjefer. Min far spurte uttrykkelig om han også skulle gi melding til noen andre, og om det skulle gis beskjed om å legge ut miner. Svaret var nei. Marinens øverste sjef ville selv ta seg av den videre behandling av meldingen.Etter dette skriver Jervell likevel at undertegnede er på "litt tynn is", og at "det er selvsagt mulig at kaptein Willoch har forelagt saken for sin admiral. Men det er vanskelig å finne noen dokumentasjon på at det er tilfelle". Med dette antyder han at min far kanskje ikke gjorde det som han både fortalte oss og skrev i sin rapport at han hadde gjort. Det er ikke bare klart uriktig, men en insinuasjon.Jervell fortsetter med at "det er et åpent spørsmål om denne saken ble forelagt de politiske myndigheter. Til det var tiden knapp". Dette er en insinuasjon mot kommanderende admiral. At tiden kunne være for knapp til at han kunne orientere sine politiske overordnede, er åpenbart uriktig. Det er vel kjent at medlemmer av regjeringen fikk vite om meldinger som klart tydet på angrep.Det hevdes at admiralstaben - ved min far - sammen med sekretærvakten i Utenriksdepartementet - stanset en annen melding, nemlig korrespondent Findahls til Aftenposten. Jeg vet ikke om de hadde noen myndighet til det. Men det virker sannsynlig at han har gitt uttrykk for at den var for fantastisk. Avisen trykket den ikke, for den var virkelig for fantastisk: Den viste til rykter om en invasjonshær til Norge på 1,5 millioner mann, som var mer enn 50 ganger den styrken tyskerne klarte å frakte over havet til Norge i den første angrepsbølgen. Noen slik styrke kunne det overhodet ikke være tale om: Men meldingen om en mer begrenset styrke, som min far straks formidlet videre, og spurte om tiltak mot, viste seg å stemme med virkeligheten.Jervell avslutter med et spørsmål om "hvordan hadde 9. april sett ut dersom Aftenposten dagen i forveien med fet overskrift hadde fortalt om en ventet tysk invasjon i Norge!" Faktum er at også almenheten fikk varsel om invasjonen denne dagen, den 8. april. Da senket en polsk ubåt et tysk troppetransportskip utenfor Lillesand. Soldater derfra røpet at de var på vei til Bergen. Men regjeringen reagerte fremdeles ikke. Derimot gjorde stortingspresident C.J. Hambro sine forberedelser, som hindret at kongen, regjeringen og Stortinget ble tatt til fange i Oslo.Spørsmålet om å legge ut miner - som min far tok opp 7. april - var tatt opp av militære sjefer flere ganger før. Svaret fra politisk ledelse var alltid nei, til tross for at disse minene var av en type som ikke ville innebære uforholdsmessig risiko for sivile skip. De ble nemlig ikke tent ved berøring, men fra land. Uten disse minene, og med en tredjedel av den besetning festningene trengte, og mannskaper nesten uten trening, var det ikke overraskende at det gikk som det gikk da angrepet kom. Men hvis man etter krigsutbruddet 1. september 1939 hadde satset målbevisst på å sette i stand det lille forsvaret vi tross alt hadde, og dermed gjort det klart at et eventuelt angrep ville møte forberedt og målbevisst motstand, er det ikke usannsynlig at angrepet ikke hadde kommet. Det er nedstemmende at mange har prøvd å velte ansvaret for monumentale politiske feilvurderinger og forsømmelser over på militære som gjorde sin plikt, og ofte mer enn det.
Kommentarer