Kongeforhandlingene. I sin kronikk 5. juni hevder forfatteren Tor Bomann-Larsen at Fritz Wedel Jarlsberg har seg selv å takke for at han ble syndebukk for kongeforhandlingene i København i 1905, og at hans versjon av begivenhetene, slik de fremkommer i memoarboken "1905. Kongevalget" (1946) må tas med mange klyper salt og store doser skepsis. Det første er jeg helt uenig i. Wedel ble gjort til syndebukk av andre. Det andre er jeg helt enig med ham i, og først litt om det: Som alle erindringsbøker, selvbiografier eller dagbøker, inklusive Fridtjof Nansens "Dagbok fra 1905", må slike bøker underlegges de samme krav til kildekritikk. De er alle subjektive versjoner av begivenhetene, og kan selvsagt ikke legges frem som sannhetsbeviser for hverken det ene eller det andre.Det er mye ved Wedels form i boken som gjør at en kan stille spørsmål ved sannhetsgehalten. For Wedel er ikke den som setter sitt lys under en skjeppe. Han er selvskrytende til det latterlige og helt blottet for beskjedenhet, for så vidt naturlig for en aristokratisk snobb av hans støpning. Men det er farlig å forkaste en kilde på grunn av form. En må sammenligne Wedels versjon med andre kilder for å kunne skille snørr og bart. En slik kilde er hviteboken som den danske utenriksminister Raben-Levetzau skrev om sin rolle i 1905. Raben-Levetzau var helt sentral i forhandlingene som pågikk i København sommeren og høsten 1905 om å få prins Carl til ny norsk konge. Den finnes på Riksarkivet i København, men ikke i Bomann-Larsens omfattende kilderegister.Der vil han kunne se at mye av det Wedel skriver om sin egen rolle i forhandlingene i København, blir bekreftet av Raben-Levetzau. Blant annet vil han kunne få bekreftet det som er min hovedtese, nemlig at Wedel ikke opptrådte på egen hånd i disse sensitive forhandlingene. De ansvarlige for dette spillet befant seg i Kristiania. Det var Christian Michelsen og Jørgen Løvland som presset på for å få prins Carl og den danske kongefamilien til å si ja til den norske tronen før Oscar II hadde abdisert. Det var de som var villig til å ta sjansen på dette, selv om Sverige hadde truet både Danmark og Norge med at det ville være ensbetydende med en krigserklæring. Grunnen til at Michelsen og Løvland gjorde dette, var, som Bomann-Larsen helt riktig påpeker, at de nødig ville sette seg til forhandlingsbordet i Karlstad før de hadde internasjonal anerkjennelse og en britisk beskyttelse i ryggen.Wedel advarte de to mot å legge for stort press på danskene, vel vitende om at de også hadde sitt forhold til Sverige å tenke på. Men det øret var hverken Michelsen eller Løvland villig til å lytte på. Det Bomann-Larsen ikke har fattet, er at da planen mislyktes, var det beleilig å gi Wedel all skylden. For Michelsen og Løvland var det om å gjøre å normalisere forholdet til Sverige så raskt som råd. Da kunne de ikke ha hengende på seg at det var de som var hjernene bak den planen som provoserte svenskene nesten like voldsomt som 7. juni-vedtaket, nemlig forsøket på å få prins Carl til å bestige tronen i Kristiania før Oscar II hadde frasagt seg den.Man får være glad den danske kongefamilien hadde vett nok til å stå imot presset, ellers kunne Skandinavias historie, og kanskje Europas med, sett annerledes ut.
Kommentarer