DEN FORRIGE og den ferskeste karikaturstriden er likevel instruktive eksempler på hvor lett det er å stemple brysomme ytringer som "unødvendige provokasjoner".Men er det noensinne de kloke, forsiktige og fryktsomme som får fremskritt til å skje i et samfunn? Tror ikke det. Det er ofte de som går over strekene og tøyer konvensjonsgrensene for hva som er allment akseptert.

Hvor går grensen?

Derfor er tittelen på Nobels fredssenters store ytringsfrihetsutstilling som åpner i morgen - "Hvor går grensen?" - samtidig både kjernespørsmålet og helt håpløst formulert. Men det ligger altså i sakens natur.Det er bra av Nobels Fredssenter å gjøre ytringsfrihet til tema for sin største satsing. For senteret har sponsorer med interesser i land der ytringsfriheten presses, land som vies negativ oppmerksomhet i utstillingen. Men ingen har større økonomisk interesse i disse nyautoritære regimene enn den norske stat. Derfor er det et poeng å notere seg at utstillingen som åpner i morgen, ikke ville vært mulig med Trond Giskes støtte alene. Den er utelukkende muliggjort ved private midler, fra Fritt Ord. Det viser hvor avgjørende det er med flere finansieringskilder i kultur og forskning, uavhengig av offentlig kapital.

Ikke uaktuelt.

Noen vil ha det til at diskusjoner om ytringsfrihet er overflødige her i landet. Slik er det ikke. Her er tre av de viktigste ytringsfrihetsproblemene i Norge:

1.

Svekket ytringsfrihet for ansatte og sterkere lojalitetskrav i arbeidslivet. Det offentlige Norge har tatt over de verste sidene ved bedriftskulturen næringslivet. Dette er delvis forårsaket av delprivatisering og nye organiseringsformer i det offentlige, noe som gjør hemmelighold og informasjonsstyring enklere. Problemet gjelder særlig kommunesektor og helseinstitusjoner, men også universiteter, høyskoler og kulturliv.

2.

Det offentlige blir privat. Maktpersoner som svært aktivt bruker mediene for egne formål, trekker seg tilbake når det passer dem, under henvisning til at det er privat. Makten skjuler seg. På den andre siden: Det private blir offentlig. Det offentlige rom forsøples av private historier uten relevans for andre borgere.

3.

Konflikter mellom hensynet til å beskytte minoritetspersoner og andre utsatte enkeltmennesker mot hatefulle ytringer på den ene siden - og den ytringsfriheten som tjener de samme utsatte personene, på den andre. Skal fordommer og hat stoppes med rettslige midler eller forsøkes bearbeidet i det åpne, offentlige rom?

Så: Internasjonalt.

Her er tre av de viktigste ytringsfrihetsproblemene internasjonalt:

1.

En sensur som følger av de økonomiske strukturene, fra både staters og storkonserners side, der det som ikke lønner seg ikke får plass. Eierkonsentrasjon i mediesektoren er et eksempel, og kan føre til journalistikken blir industrialisert og mindre farlig. Eierkonsentrasjon på nettet er like farlig, og gjør det i dag lett for autoritære stater å innføre sensur-"murer" på Internett.

2.

Politisk forfølgelse med fengsling og drap som reaksjon på kritiske ytringer. Gjelder ikke minst i Russland og Kina, samt flere asiatiske, arabiske og afrikanske stater. Mange av dem er handelspartnere for Norge; vil staten se en annen vei?

3.

Religionene øker sin politiske og sosiale innflytelse kraftig, og religiøs makt brukes for politiske formål. Det gjelder fundamentalistiske strømninger innen både islam og kristendom. Samtidig settes det frem krav om særbehandling av religionene, i forrige uke ble det foreslått en egen Vær Varsom-plakat for religionsjournalistikk. Men kravene om å se religiøse følelser som ukrenkelige, er uspiselige når religionene samtidig øker sin verdslige innflytelse så sterkt - og dessuten umulige i et multikulturelt samfunn med en voksende mengde religiøse tabuer og hellige størrelser.

Kilde til konflikter.

Det er behov for sekulære motbevegelser fordi religion er den største kilden til konflikt i vår tid, og det største hinder for konfliktløsning, skriver den franske filosofen Michel Onfray i sin bestselgerbok "Vi trenger ikke Gud" som utgis på norsk i dag. Jeg har ikke lest den ennå, men i ettermiddag kan man iallfall høre ham forelese på Universitetet i Oslo, og fremme grunnleggende kritikk av både kristendom, jødedom og islam.Selv om de to karikaturstridene har hatt et mer eller mindre godt utgangspunkt, illustrerer reaksjonene de har skapt behovet for å se religion som en samfunnssektor helt på linje med andre. Og visse fremskritt ser faktisk ut til å ha skjedd siden i fjor: Reaksjonene er ennå ikke voldelige, samtidig som forsvaret av ytringsretten er fastere, også i norske aviser. Debattens lave temperatur er en seier.

Ytringenes grensevakter?

Senaid Kobilica, leder i Islamsk Råd Norge, vil imidlertid ha nytt liv i blasfemiparagrafen: "Så lenge det innebærer en fornærmelse, bør det begrenses". Men det er nettopp blasfemikerne som har utvidet ytringenes rom gjennom tidene, som VG-kommentator Anders Giæver påpekte nylig. Blasfemien skapte ytringsfriheten. Og så skal religiøse ledere plutselig være ytringsfrihetens grensevakter? spurte hans Dagblad-kollega John Olav Egeland.Nei takk.