Ytringsfrihet kan aldri beklages

Muhammed-tegningene. Ble Magazinet presset av norske myndigheter til å komme med en offentlig beklagelse? Og er Islamsk Råd nå blitt en slags medredaktør i norsk presse?I sin søndagskommentar i Aftenposten 12. februar kaller TV2-sjef Kåre Valebrokk fredagens pressekonferanse i Arbeids- og inkluderingsdepartementet for "Vebjørn Selbekks avbikt". Fr.p.s parlamentariske leder Siv Jensen har karakterisert hendelsen som "feighetens forestilling". Andre har stilt spørsmål ved hvilken rolle Regjeringen har spilt i saken og om den har utøvd press for å få undertegnede til å beklage.Spørsmålene etter erklæringen jeg kom med på fredag, er tydeligvis mange. Det er derfor viktig for meg å få klargjøre hva jeg faktisk har beklaget og hva jeg aldri kommer til å beklage. Som redaktør kan jeg selvfølgelig ikke beklage min bruk av ytringsfriheten. Det har jeg aldri gjort, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre.

Sårede følelser.

Det jeg beklaget, var at religiøse følelser var blitt såret, og jeg understreket at det aldri hadde vært vår mening. Jeg sa også at jeg på grunnlag av det jeg har erfart, angrer på publiseringen av tegningene. Da er vi samtidig inne på noe av kjernen i problemet. Hvilken norsk redaktør vil i fremtiden ønske å dra ned over seg selv en slik kakofoni av drapstrusler, hat-mail og ubehagelige beskyldninger om å skade norske interesser, som det jeg har følt på kroppen de siste ukene?Jeg synes det var Dagbladet som i lørdagens lederartikkel best klarte å tolke det budskapet jeg fremførte dagen før: "Den som leser Selbekks erklæring vil se at han ikke firer en tøddel på enhvers rett til å ytre seg om hva det skal være. At han innrømmer ikke å ha forstått hvor sårende karikaturtegningene ble opplevd, er like mye uttrykk for overraskelse over styrken i følelsene som innrømmelse av egen dumskap."

Stå sammen.

Det er helt korrekt at ingenting av det jeg sa var nytt. Men formen var ny. Det at vi på tross av ulikheter og et høyt spenningsnivå kunne stå sammen mot fremmedfiendtlighet og trakassering av muslimer, viser noe av styrken i det flerkulturelle fellesskapet vi tross alt har bygd opp i Norge. I andre land, også land som ligger ganske nær oss, ville noe slikt vært ganske utenkelig. Initiativet var helt og holdent vårt eget. Vi har ikke på noe tidspunkt følt oss presset av Regjeringen. Tvert imot er vi blitt rådet av myndighetene til å være forsiktig med å gå for langt i å beklage.

Samfunnsansvar.

For oss handlet dette om å prøve å ta en smule samfunnsansvar i en vanskelig situasjon. Vi har ikke bedt om å få alt det ansvaret som er blitt påtvunget oss i denne saken. Egentlig har situasjonen vært fullstendig ulogisk. Langt større aviser enn Magazinet har trykket karikaturene både før og etter oss. Men når vi likevel har havnet i slike surrealistiske omstendigheter, konkluderte vi med at også vi hadde et ansvar for at måten vi handlet på kunne være med på å gi et bidrag til å roe ned en situasjon som holdt på å bli ganske dramatisk.Det er forøvrig noe av det samme samfunnsansvaret som jeg føler Valebrokk utøver når han nå fortsatt velger å ikke vise tegningene på TV2. For det må jo være høyere samfunnsmessige årsaker til at Valebrokk ikke lar sine seere få kikke på de verdensberømte tegningene? Ut fra vanlige nyhets- og informasjonskriterier skulle det jo være den naturligste ting i verden å vise dem. I sin søndagskommentar i Aftenposten er Kåre Valebrokk også bekymret for at jeg har skaffet ham en medredaktør han ikke liker. Men i den grad Islamsk Råd nå er blitt en redaksjonell aktør, har organisasjonen like mye blitt det overfor TV2 som overfor Magazinet. Vi har jo tross alt trykket tegningene, vi.

Ytringer om islam.

Forøvrig deler jeg Valebrokks uro fullt ut. Nå er det viktigere enn noen gang å slåss for ytringsfriheten. Det som har skjedd de siste ukene, har til fulle bevist alvoret i det spørsmålet som var vårt utgangspunkt for å ta opp denne saken for nå over en måned siden: Skal vi akseptere at det også i Europa er blitt farlig å ytre seg om islam og den politiske agendaen som deler av denne religionen har?Gjennom det som har skjedd de siste ukene har dette spørsmålet blitt noe langt mer enn en teoretisk problemstilling for spesielt interesserte akademikere. Nå diskuteres denne problematikken på arbeidsplasser og rundt middagsbordene i de tusen hjem.I denne viktige debatten mener jeg personlig at det er Fremskrittspartiet som har vist den mest prinsipielle holdningen. Jeg er helt enig med Carl I. Hagen når han sier at "Ytringsfriheten må gå foran hensynet til Profeten".

Blasfemiparagrafen.

Ellers stemmer det ikke når Valebrokk skriver at jeg "vil reaktivere blasfemiparagrafen". Det er riktig at jeg på lederplass i Magazinet tillot meg å forsvare den daværende regjeringens og Fr.p.s linje under behandlingen av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid i 2004. Flertallet ønsket å beholde den som et symbol i det norske lovverket. Det prinsippet støttet vi.Jeg er for øvrig enig i det Aftenposten skriver på lederplass 12. februar om at blasfemiparagrafen ikke må brukes til å hindre religionsdebatt og religionskritikk heller ikke når det gjelder islam. Den kristne tro har blitt gjennomdebattert og gjennomkritisert i alle år. Alt som har skjedd på dette området siden 1933, har vært innenfor norsk lov. Da må det heller ikke gjøres noe spesialunntak for islam. I hvert fall ikke på grunn av voldstrusler og voldsutøvelse.Hvis blasfemiparagrafen viser seg å få en slik debattdempende funksjon, tror jeg også vi som tidligere har forsvart prinsippet om en blasfemiparagraf, må være villig til å ta opp vårt standpunkt til ny vurdering. Det er i hvert fall jeg villig til å gjøre.

"Life of Brian".

En annen misforståelse jeg stadig ser og hører gjentatt i forbindelse med denne debatten, er at miljøet rundt Magazinet i sin tid skal ha vært sterke motstandere av filmen "Life of Brian". Det skal visstnok være det ultimate beviset på den dobbeltmoralen som utøves av undertegnede og av Magazinet. Denne historiebeskrivelsen er gjentatt av kulturministeren og utenriksministeren. Men da den striden om "Life of Brian" gikk for seg, løp undertegnede fortsatt rundt i kortbukser i Nord-Trøndelag lykkelig uvitende både om Monty Python og Muhammed-tegninger. Avisen Magazinet var for øvrig heller ikke påtenkt på det tidspunktet.Nå gikk denne filmen nettopp på norsk TV. Jeg zappet innom og må innrømme at jeg ikke klarte å bli så veldig provosert. Men jeg forstår at andre kan bli såret. Likevel tenker jeg at dette er noe av prisen vi må betale for å leve i et fritt, vestlig demokrati der vi nyter full ytringsfrihet.