Muhammed-tegningene.Lars Gule sier at "ingen har krav på respekt for sin tro" (Aftenposten 1. februar). Derimot har man krav på "respekt for retten til å ha en tro". Her mangler det noe.Hva med den respekt man krever for å være den som har troen? Og er ikke nettopp dette så viktig i den aktuelle diskusjonen om Muhammed-tegningene?At man ikke behøver å respektere en annens tro, er selvsagt, særlig hvis man selv har en tro og den er en annen. Det er også sant, i forbindelse med det uteglemte, at man ikke alltid vil kunne respektere et menneske ut fra dets tro. Den kan være for avskyelig til at noe krav for respekt for det menneske som har den, kan imøtekommes. Men dette kan ikke være tilfelle med en tro som deles av mange millioner. Hvis man benekter dette, er man godt på veien til selv å ha en avskyelig tro. Her gjelder det å vise de troende respekt, og ikke bare deres rett til å ha en tro. Gule sier at "respekt" betyr først og fremst "å høyakte, ære, beundre, frykte". Uansett hvor høyaktet Gules filologiske kilder måtte være i så måte, vil de fleste gjenkjenne et respektbegrep som går ut på noe mindre skrikende, nemlig det hensynet man skal ta til et menneske ut fra vedkommendes verdigrunnlag.Når en regjering ikke bare nøler med å vurdere noen lovregulering av ytringer som kan være til skade for et trossamfunn, men sier at i denne ytringsfriheten har vi en bærebjelke som aldri skal svekkes, er flyvende faner og klingende spill ikke langt unna.Det er tankevekkende. En gang måtte ytringsfrihet kjempes for. Motparten var sensur, en utdatert styringsforms selvforsvarsmiddel. Ytringsfrihet var pressens frihet. Det fantes til og med martyrer. Hvem er martyrene i dag? De finnes, som i Irak.Men ingen respektløs skribent eller freidig journalist som trues av en fatwa, skal være martyr. Heller ikke den ytringsfrie nasjon som ledes av politikere som toer sine hender, og som bare etter at de har utsatt sitt land for en jihad (jeg setter saken på spissen) gir etter, som om det var en naturkatastrofe, en tsunami som ikke kunne forhindres. Selv om vi deler mange idealer som er verdt å dø for, er ikke ytringsfriheten som den praktiseres i dag, lenger blant dem.Snarere er den en belastning, noe våre politikere skulle beklage snarere enn å heise fanen, en belastning vi vanskelig kan bli kvitt. Ytringsfriheten er ingen hellig ku, bare en vanlig ku, som vi ikke trenger å la vandre som den vil.
Kommentarer