I DAG SENDER JEG EN HILSEN til en bekjent, den kambodsjanske maleren Vann Nath. For noen måneder siden drakk vi lysegrønn jasminté sammen på hans lille takterrasse nær jernbanestasjonen i Phnom Penh. Lette sommerfugler danset i den varme luften, og bak oss, i et syltetøyglass fylt med hvitsprit, sto et dusin slanke pensler.Søndag - 17. april - er tretti år gått siden Røde Khmer stormet inn i Kambodsjas hovedstad og startet et folkemord. Tre og et halvt år senere lå 1,7 millioner ofre og sov i landets rødbrune jord. I Tuol Sleng, en skole ble omgjort til torturkammer, ble 15 000 påståtte fiender av revolusjonen forhørt og torturert. Ingen av dem overlevde, unntatt syv - blant dem Vann Nath.I dag er han 58 år gammel, men øynene er tunge og triste, og håret er blitt som snø. "Det jeg opplevde, kan ikke beskrives," fortalte han meg. "Ennå føler jeg at hjertet mitt blør, og hver natt, i søvne, ligger jeg og trygler om nåde. Jeg ser torturistene bøye seg over meg med store og stirrende øyne, klare til å gi meg nye brennemerker og sår. Jeg hører skranglingen fra fotlenkene og ropene fra nabocellene. Alt hører jeg, og alt ser jeg, hver eneste natt."Jammer og skrik. Revolusjonen hadde ikke vart mange ukene før Vann Nath ble mistenkt for å motarbeide Angkar, den usynlige, men feilfrie organisasjonen som nå styrte over land og folk. Fra Battambang, en by i vest, ble han fraktet den lange veien til Phnom Penh. I flere år hadde han livnært seg som portrettmaler, og i fengselet ble torturistene kjent med hans yrkesbakgrunn. Kunne han male et vakkert portrett av Pol Pot, det kambodsjanske folkets store befrier?Ja, svarte Vann Nath, og slik reddet han livet. De neste ukene, månedene og årene malte han det ene portrettet etter det andre, og torturistene nikket fornøyd. Rundt seg hørte han jammer og skrik, men til slutt - en januardag i 1979 - ble alt stille. Det var ikke flere å drepe, og torturistene var sporløst forsvunnet. I det fjerne hørte han kanoners dumpe drønn. 150 000 vietnamesiske soldater var på vei, og for Røde Khmer fantes det bare én utvei - å flykte til skogs. Slik endte 1970-tallets blodigste drama.Rettsoppgjør. Hvorfor får ikke Vann Nath sove? Fordi drapsmennene ennå vandrer rundt som frie menn. Noen av dem bor i samme gate som han. Pol Pot er riktignok død, men det store flertall, selv massemorderne, fortsetter å rusle opp og ned gatene i Phnom Penh som om ingenting har hendt. Bare to av Røde Khmers forbrytere sitter i fengsel. Den ene heter Kaing Khek Iev og var fengselsdirektør i Tuol Sleng. I løpet av året blir han muligens stilt for retten, og hvis Vann Nath blir bedt om det, vil han stille opp og vitne."Jeg ser det som en plikt," sa han. "En plikt overfor mine barn, min familie, mine venner og det kambodsjanske folket."Vann Nath vil helt sikkert gjøre sin plikt. Men mange har sluntret unna. At rettsoppgjøret kommer først nå, etter tretti år, er bortimot ufattelig. Selv i dag mangler noen skarve millioner på å begynne rettssaken. Norge, som i flere år etter Røde Khmers fall stemte for at drapsmennene skulle få beholde sitt sete i FN, har bidratt med en million dollar. Kan vi ikke yte litt til, slik at rettferdigheten omsider skjer fyldest? Livet handler om å prioritere.