I et debattinnlegg fra barneombudet om samvær under tvang i Aftenposten 26. april hevder Reidar Hjermann at samværsretten står for sterkt. Dette er feil.Samværsretten er ikke automatisk. For overhodet å kunne tvangsfullføre en samværsrett, må det foreligge en dom, kjennelse eller rettsforlik som gir samværsrett. De færreste har et slikt tvangsgrunnlag. Å få et tvangsgrunnlag, innebærer at en må ha tatt spørsmålet om samvær til domstol. Der vil selvfølgelig spørsmålet også bli grundig belyst, hvorvidt det er tilrådelig at samvær skal utøves.Men på tross av at det foreligger en dom, kan bostedsforelder likevel nekte samvær. Den samværsberettigede må da nok en gang ta saken opp til domstol og begjære tvangsbot. Men det er ikke sikkert at bostedsforelder blir idømt bot engang. Umulighetskriteriet blir brukt svært ofte for ikke å ilegge tvangsbot.Det medfører således ikke riktighet når barneombudet hevder at samværsretten står altfor sterkt. 9 av 10 samværsforeldre er en far, og mange av disse kan bekrefte hvor svakt samværsretten står. De har nemlig opplevd hvor svakt beskyttet samvær er i dette landet. Å nekte samvær uten aktverdig grunn, er også omsorgssvikt. Dette bør bekymre barneombudet i like høy grad, hvis han bryr seg om alle barn.