Forskningsråd.I Aftenposten 29. april kan vi lese at PIL (Prosessindustriens landsforening) krever strengere forurensningslov. Hvordan skal vi så tolke et slikt utsagn fra en aktør som i miljøkretser tradisjonelt er blitt forbundet med langvarig lobbyvirksomhet for å sikre de økonomiske interessene til prosessindustrien?I sitt brev til Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet, datert 6. februar 2004, fremfører Trygve Østmo, direktør i PIL, sine synspunkter på REACH, den nye kjemikaliereguleringen til EU. Med referanse til et vedtak i Europarådet høsten 2003 der miljøministrene ble fratatt ansvaret for REACH etter kraftig press fra industrien, hevder PIL at Miljøverndepartementets rolle i forhold til REACH-prosessen bør nedtones, til fordel for Nærings- og handelsdepartementet:Siden Konkurranserådet har fått ledelsen for arbeidet med REACH i EU, finner vi det naturlig at Nærings- og handelsdepartementet spiller en mer fremtredende rolle i forhold til utformingen av norske synspunkter og innspill enn i fasen frem til Internett-høringen sommeren 2003.Videre heter det at "forslaget til REACH er fortsatt altfor omfattende, byråkratisk og ressurskrevende" og at "industriens konkurranseevne er tillagt liten vekt". Det er her stor grad av sammenfall mellom PILs argumentasjon og den retorikken som er blitt benyttet av europeisk kjemikalieindustri opp mot EUs besluttende organer. I dette brevet støtter PIL også mange av de svekkelsene som blir sterkest kritisert av europeiske miljøinteresser, herunder at alle substanser med volum under 10 tonn fjernes fra reguleringen, at flere sentrale stoffgrupper tas ut og at en større del av opplysningene skal unndras offentlighet.På bakgrunn av disse opplysningene er det på sin plass å stille noen spørsmål ved PILs og kjemikalieindustriens posisjon i denne saken. Er det slik at Miljøverndepartementet generelt spiller en for fremtredende rolle i utformingen av norsk miljøpolitikk, eller gjelder dette kun i spørsmål knyttet til REACH? Har industrien bidratt til å styrke eller svekke reguleringen av kjemikalier gjennom sin lobbyvirksomhet i REACH-prosessen? Og endelig, er det ikke et paradoks for PIL at ledende europeiske bedrifter innen kjemikalie- og prosessindustrien skriver under på FNs prinsipper for bærekraftig forretningsdrift mens de gjennom sine bransjeorganisasjoner lobber for å forhindre at de samme prinsippene omsettes i praktisk politikk?