Varsel før 9. april. Professor Olav Ristes innlegg i den pågående debatt mellom Sverre Jervell og Kåre Willoch fremstiller disse som amatører, som ikke har satt seg inn i foreliggende, faghistoriske vurderinger og søker herunder å påvise at Nygaardsvold og hans regjering ikke kan lastes for manglende beredskap 9. april. Holdt opp mot de realiteter, som Innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 avdekker, kommer hans påstander i et selsomt lys. Kommisjonen karakteriserer det som en alvorlig forsømmelse at statsråd Koht ikke orienterte sine regjeringskolleger om de mottatte meldinger slik at regjeringen senest 5. april kunne treffe de nødvendige tiltak for minelegging, mobilisering av kystfestningene og mobilisering av Hærens avdelinger.Kommisjonen siktet her til en rekke meldinger, som indikerte at et tysk angrep på Norge var nær forestående. Norsk presse kunne herunder rapportere at de alliertes øverste krigsråd 28. mars handlet ut fra meldinger om tyske skipskonsentrasjoner som indikerte angrep på Norge. Dette tyder på at Ristes bombastiske påstander om svikten i britisk etterretning er overdrevne. Riste kan ikke være uvitende om at admiral Canaris, sjefen for den tyske etterretningstjeneste Abwehr, som var motstander av den tyske erobringspolitikk, 4. april med overlegg røpet at Tyskland ville angripe Danmark og Norge 9. april til en rekke vestlige ambassader. Disse opplysninger ble i de følgende dager bekreftet av en strøm av meldinger og etterretningsrapporter til norske myndigheter om flåtebevegelser og innlasting av tropper og materiell i tyske Østersjø- og Nordsjøhavner. Når Riste hevder at det var rimelig å anta at Blücher-gruppen på vei gjennom danske farvann kunne ha en annen destinasjon enn Norge, røper han den samme militære uforstand som Koht, som til nevnte kommisjon anførte at han trodde utseilingen var ledd i et angrep på Storbritannia. Han underslår det faktum at generalstabssjefen, oberst Hatledal, på bakgrunn av sikre etterretninger 5., 6. og 8. april innstendig anmodet regjeringen om å mobilisere. Ristes forsøk på å påvise at overraskelsesoperasjoner alltid lykkes, savner i krigshistorisk sammenheng enhver dekning. Som Hitler selv har uttrykt det, var det strategiske overfallet på Norge uten sidestykke i historien og svært risikabelt. Uten landgangsfartøyer til disposisjon, forutsatte planen at troppene kunne landsettes over kai i norske havner. Hadde mobilisering vært foretatt 5. april, ville tyskerne ha måttet trenge inn i havner blokkert av minefelt og stridsklare kystbefestninger og møtt Hærens avdelinger gruppert for motangrep. Hvis operasjonen ikke kunne avblåses i tide, ville angrepet høyst sannsynlig blitt mislykket.På bakgrunn av foranstående kan Ristes argumentasjon bare tolkes som et forsøk på å dekke over det faktum at Nygaardsvold-regjeringen gjennom manglende vurderingsevne, handlekraft og innsikt var direkte ansvarlig for den største ulykke som har rammet landet vårt i moderne tid. Politisk farget historieskrivning som dette fratar oss muligheten til å lære av fortidens feil. Når dagens situasjon tyder på at våre myndigheter igjen, som Nygaardsvold-regjeringen, forsømmer etablering av en nasjonal krisehåndteringsorganisasjon og neglisjerer militær tilstedeværelse og beredskap i strategisk utsatte områder, bærer faghistorikere, som bortforklarer de reelle ansvarsforhold under krigen, et tungt ansvar.