Både innenfor og utenfor EU domineres dessverre debatten om EUs forfatningstraktat av argumenter som ikke har noe med saken å gjøre, som f.eks. spørsmålet om tyrkisk medlemskap eller det såkalte "tjenestedirektivet". Det er lettere å forstå hvorfor mange mennesker kan feilaktig oppfatte denne traktaten, som offisielt betegnes "Constitutional Treaty" på engelsk, som en parallell til en nasjonal grunnlov. Traktaten er imidlertid kun en mellomstatlig avtale som alle tidligere EU-traktater. Den må ratifiseres av alle medlemslandene og er hverken vanskeligere eller lettere å forandre på enn tidligere traktater. Noen ytterligere skritt mot dannelsen av en "superstat" er det altså ikke snakk om. Tvert om er det første gang EU får formelle regler for hvordan et medlemsland kan forlate unionen.En annen vrangforestilling som opprettholdes i debatten, ikke minst i Norge, er at traktaten åpner dørene for en mer ekstrem markedsøkonomi i EU. De fleste debattanter innrømmer tilsynelatende at del I og del II av traktaten omhandler ulike sosiale og miljømessige hensyn som modererer markedsøkonomien, men poengterer samtidig at del III, som beskriver unionens politikk på ulike områder, legger sterk vekt på fri flyt av varer og tjenester i det indre marked. Noen debattanter antyder at disse "avsløringene" av de markedsøkonomiske målsetningene i del III skulle være plagsomme for EU, samt en god grunn for å stemme nei til traktaten.Det bør derfor påpekes at del III ikke er noe annet enn et sammendrag av de tidligere traktatene som under årenes løp er blitt forhandlet frem og ratifisert av EU og medlemslandene. Tanken var at man skulle innlemme dette lappeteppet av traktater i den nye forfatningstraktaten for å gjøre regelverket mer oversiktlig. Reglene for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer, dvs. de såkalte "fire frihetene", var allerede inkludert i Roma-traktaten fra 1957 og ble senere presisert og modifisert i flere påfølgende traktater. Et nei til forfatningstraktaten vil på ingen måte påvirke innholdet i del III.Derimot innebærer et nei til forfatningstraktaten at man går glipp av innholdet i del I og II som modifiserer de tidligere traktatene i demokratiserende og forenklende retning. Europaparlamentet vil komme til å miste den utvidede retten til medbestemmelse som traktaten foreskriver. De nasjonale parlamentene vil gå glipp av retten til å stoppe Kommisjonens lovforslag dersom man finner at "nærhetsprinsippet" ikke blir respektert. Likeså vil borgerne miste muligheten for direkte påvirkning av Kommisjonens forslag som traktaten også åpner for. De nye forenklede beslutningsreglene som er opprettet for å forberede EU på en fortsatt utvidelse, vil også komme til å gå tapt.I tillegg vil vi komme til å gå glipp av anledningen til et styrket samarbeid innen politi og rettsvesen, dvs. et samarbeid for å bekjempe organisert kriminalitet, menneskehandel og terrorisme. Dette styrkede samarbeidet, som alle Europas regjeringer støtter opp om, er inkludert i traktaten både fordi behovet er så akutt og fordi det mellomstatlige samarbeidet har vist seg å være utilstrekkelig. Det er dessverre symptomatisk at dette helt sentrale innslaget i traktaten nesten aldri omtales, samtidig som spaltene fylles med argumenter som angår fransk innenrikspolitikk, tyrkisk medlemskap, EUs holdning til markedsøkonomi og andre spørsmål uten relevans for innholdet i traktaten. Man kan bare håpe at debatten i tiden fremover vier de viktige endringene som faktisk blir foreslått i forfatningstraktaten, større oppmerksomhet.