Statlig umoral.På Ris kirkegård i Oslo, ved skammens stein, er det en anonym fellesgrav over døde fra Gaustad sykehus. Antallet er usikkert, men det dreier seg om ca. 50 fra perioden 1965-1989, flere av taterslekt, ofre for fysiske overgrep som lobotomering og sterilisering. De siste 10 årene har 7. mai vært en markering over taternes ofre for storsamfunnet Norges forsøk på å disiplinere sine innbyggere, nær sagt koste hva det koste vil. Behandlingen av tatere dreier seg om umoral i ekstremt format, ja jeg tror dessverre det er slik som leder for Taternes Landsforening Leif Brodin Larsen gjentatte ganger har hevdet, at vi her står overfor et folkemord. Og aktørene var det offentlige, storting og lovverk, legevitenskap og psykiatri, statskirke og frivillige kristne organisasjoner: alle som ville det så vel. Vi kan nesten snakke om det godes banalitet - for som det heter i et gammelt ordtak: Veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Sosiologen Zygmunt Bauman har vist hvordan moderne sivilisasjon ikke utelukker barbari, men tvert om tilrettelegger for barbariske hendelser og overgrep gjennom et effektivt byråkrati, velutviklet teknologi, tilpasset ideologi og fravær av empati. Hvordan forholder dette seg til taternes situasjon i Norge? Det er dessverre ikke vanskelig å se sammenhenger. Ta byråkratiet: Storting og lovverk vedtok en rekke tiltak med fatale konsekvenser for taterne, med vergerådslover, barnevernslover, løsgjengerloven og ikke minst steriliseringsloven 1934, som alle ble fulgt opp av lokale kommunale og statlige tiltak. Teknologien skulle også vise seg etter hvert å omfatte det mest avanserte vitenskapen hadde å frembringe, særlig innen medisin og psykiatri. Kirurgiske inngrep som sterilisering, kastrering og lobotomering er grundig dokumentert. Men også eksperimentell bruk av medisiner og narkotiske stoffer som LSD er en del av det dystre bildet. At den kristne religion skulle være den som bar det meste, er og blir et tankekors - bokstavelig talt. Velmenende personer, teologer og prester fra Eilert Sundt og frem til vår egen tid har nærmest hatt monopol på "den nestekjærlige omsorgen" for taterne. Hvordan er dette mulig? Ett hovedpoeng er fravær av empati; det vil si fravær av evnen til innlevelse. For problemet i all kristeligheten var at statskirkens representanter ikke kunne få seg til å se på taterne som likeverdige medmennesker. Målet var "at blæse Jesu ånd ind i de fuldstændig hedenske omstreifere". I forarbeidene til den steriliseringsloven av 1934 ble taterne omtalt på denne måten: "De hører til et undermåls folkeferd som stadig rekrutteres fra samfunnets bunnfall. Intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere. Socialt og psykologisk er de å sette i klasse med vaneforbryterne".I FNs konvensjon 260 A (III) om folkemord fra 1948 omtales følgende punkter som hver for seg kvalifiseres for betegnelsen folkemord: 1) å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen; 2) bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis; 3) å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen; 4) med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.Det er ikke vanskelig å se hvordan Norge, forpliktet overfor denne konvensjonen, som stat på flere punkter har opptrådt i strid med disse bestemmelsene. Det alvorlige i denne situasjonen er jo at Norge ikke trengte noe hjelp hverken fra Quisling eller Nazi-Tyskland til å effektuere løsningen på "taterspørsmålet".Det arbeidet var satt i gang lenge før okkupasjonen, og skulle fortsette i mange år etter fredsmåneden mai 1945. Og det er ikke særlig tillitvekkende at den norske stat fortsatt ikke kan få seg til å tilby noe mer enn noen skarve ti tusenlapper i erstatning for tapt liv.