INVASJON. 5. november 1956 invaderte britiske og franske styrker Egypt som svar på at Egypt hadde nasjonalisert Suezkanalen. Allerede dagen etter bestemte den britiske statsminister, Anthony Eden, seg for å avblåse operasjonen. Grunnen var klar: USA hadde fordømt invasjonen og understreket at det ikke ville være med på noe lån til Storbritannia når landets valutareserver nå raste nedover. Eden ringte til den franske statsminister, Guy Mollet, for å meddele ham dette triste budskap. Mollet ble svært skuffet, men hadde ikke noe alternativ. Han måtte følge britene.I Storbritannia førte Suez til den entydige konklusjon at landet aldri mer måtte komme i direkte konfrontasjon med USA. De to landene ville fortsatt være uenige om så mangt, men slike saker måtte ordnes internt, ikke gjennom et åpent opprør mot USA. Da Eden ringte, var den tyske forbundskansler, Konrad Adenauer, akkurat på besøk hos Mollet. De to bestemte at aldri mer måtte Europa bli så ydmyket av USA. Sammen gikk de inn for å styrke europeisk integrasjon. Året etter ble Romatraktaten vedtatt. Den ledet til dagens EU.

Siden har

den britiske og den franske kurs ligget fast. I de store internasjonale kriser har Storbritannia alltid stått på USA sin side. Slik ble det også i Irakkrigen i 2003. Tony Blair var nok minst like opptatt av terrorisme og masseødeleggelsesvåpen som George W. Bush var, men tanken på at USA skulle gå til krig mens hele Europa sa nei, ville etter Blairs oppfatning kunne føre til oppløsningen av det atlantiske samarbeid. Bush og Blair var likevel uenige om mye: FNs rolle, Kyoto, den internasjonale straffedomstol, Midt-Østen, osv.Under den kalde krigen stod Frankrike aldri så fjernt fra USA som fransk retorikk kunne gi inntrykk av, men Paris arbeidet konsekvent for å styrke Europa. Det fransk-tyske samarbeidet skulle være motoren i europeisk integrasjon, med Frankrike i ledelsen. Tyskland hadde jo ikke lov til å ha nasjonale interesser. Og i Irakkrigen stod Frankrike og Tyskland frem som USAs sterkeste kritikere. Russland og Kina kunne gjemme seg bak de to europeiske makter.

Storbritannia og Frankrike

var allierte under første og andre verdenskrig. Det var de også i NATO. Likevel hadde de forskjellig perspektiv på forholdet til USA, på europeisk integrasjon, på internasjonal handel. Da Storbritannia endelig i 1961 søkte om medlemskap i EEC, tok det 12 år før Frankrike slapp landet inn. I EU har de stått for en ulik kurs. Storbritannia ville ha en løsere integrasjon med mange medlemsland. Frankrike ville ha en tettere integrasjon og ikke så mange medlemmer. I dagens krise i EU over konstitusjon og budsjett er forholdet mellom London og Paris dårligere enn på svært lenge. Likevel er det et faktum at EU aldri vil kunne bli noen virkelig sentral utenrikspolitisk aktør før Storbritannia og Frankrike blir enige. De representerer nok ytterpunkter i sine holdninger, men de er de eneste to makter som har betydelige militære ressurser. EU kan aldri forenes i opposisjon mot USA. Det vil Storbritannia, de atlantisk-orienterte og de østeuropeiske land forhindre. EU kan heller aldri enes bak en klart pro-amerikansk linje. Det vil Frankrike, Tyskland og deres sympatisører forhindre. Dette ser vanskelig ut, men få ting er umulig i politikken.