Ikke treffende. På 100-årsdagen for folkeavstemningen om unionsoppløsningen (13. august) hadde Aftenposten en kronikk av Thomas Chr. Wyller, "Da folket stemte som én mann". Wyller fristes til å si at "Chr. Michelsen arrangerte en demokratisk plebisitt". Om avvikerne - de som stemte "nei" - skrives: "De ble nok presset, men tolerert, truet hverken på liv eller helse". Altså, en demokratisk plebisitt med toleranse overfor "dissidentene". Den beskrivelsen treffer dårlig.En nasjonalreligiøs stemningsbølge kvalte all opposisjon mot unionsoppløsningen. Med hensikt ble valgdagen fastsatt til en søndag umiddelbart etter høymessen, og ofte fant valget sted i kirkene. Prekestolen ble en talerstol for unionsoppløsning. Prester uttalte at en pakt var sluttet mellom "vort folk og vor Gud". Å stemme "nei" ble utlagt ikke bare som et landsforræderi, men også som et brudd på Guds vilje. Kanskje derfor var det særlig vanskelig for geistlige å tale mot unionsoppløsningen. Det fikk sogneprest Christopher Bruun oppleve. Hans brosjyre "Til det norske folk" ble trykt i Danmark, da ingen ville mangfoldiggjøre den i Norge. Bruun ble også på annen måte kneblet. En varslet bibeltime ble stoppet. Bruun skulle drøfte kristelig fedrelandskjærlighet, men myndighetene grep inn. Politimesteren i Oslo fikk ordre om å stenge Johannes-kirken den kvelden. Det endte med at Bruun unnlot å stemme ved folkeavstemningen. En annen løsning av dilemmaet med å gå mot den kompakte majoritet, ble valgt av en fisker på Andøya. Han var overbevist om at unionen burde bestå. På valgdagen valgte han "nei"-seddel, men skrev samtidig sitt navn på seddelen. Dermed var han trygg på at hans votum ble forkastet, og valgresultatet i hans krets ble at ingen stemte "nei". Mange steder ble resultatet som i Drøbak: En "nei"-stemme. Spørsmålet dirret: Hvem var forræderen? Få tvilte. Det var seilmaker Hansson av svensk opphav. En opphisset stemning førte til at Hanssons bolig ble ramponert, og det endte med at han sammen med sin familie flyttet - for ikke å si flyktet - til Sverige. Ifølge en svensk avis hadde 300 til 400 personer bombardert huset med stein, og vindusruter blitt knust. "Det er mobben som regerar i Norge och regerar med skräck". Akershus Amtstidende hadde en annen versjon. Kun en glassrute i en uthusbygning var knust, og et råttent gjerde slått over ende - "en saadan Bagatel, at vi ikke har giddet at berøre Sagen". Som disse eksemplene skulle illustrere, den ytterst svake opposisjon mot unionsoppløsningen ble ikke tolerert. Dermed er "demokratisk plebisitt" ingen god karakteristikk.