Viktig rolle.Aftenposten kunne 8.10. fortelle at husmannsplassen Hakloa vestre nå var blitt husmannssønnen Jo Arne Ødegårds ved ekspropriering. Eksproprieringen var mulig på grunn av jordloven av 22. juni 1928. Loven grep direkte inn i kontraktsforholdet mellom husmenn og husbond. Den tillot bl.a. å omgjøre arbeidsplikt til pengeavgift, men det mest vidtrekkende var likevel at den ga husmenn forkjøpsrett på plassene, en bestemmelse som åpnet for at plassene kunne bli ekspropriert. Loven satte punktum for husmannsvesenet, en institusjon som har betydd mye for utviklingen av det norske samfunn både økonomisk og sosialt, og som fortsatt setter sine spor kulturelt.I disse dager lanserer Norsk lokalhistorisk institutt en nettpublikasjon av lover og forordninger om husmannsvesenet. Håpet er at denne samlingen vil stimulere til videre forskning på husmannsvesenet og dets innvirkning.Selv om det var store forskjeller i hvordan husmannsvesenet artet seg, både over tid fra landsdel til landsdel, fra bygd til bygd, men også internt i bygder, spilte denne institusjonen en viktig rolle i samfunnet fordi det sikret arbeidskraft til jordbruket. Den arbeids- og bostedssøkende ble tilbudt en plass med mulighet for noe eget jordbruk, og en husleie hovedsaklig i form av arbeid for jordeieren. På 1500- og 1600-tallet var dette en god løsning for mange. Plassene var store og arbeidsplikten liten. Dette gjorde det mulig for flere å skaffe seg et levebrød, og dermed også å etablere familie. Etter hvert som Norges befolkning vokste, særlig på 1700-tallet og utover 1800-tallet, søkte også stadig flere en husmannsplass. Det høyeste antall husmenn finner vi, ifølge Cappelens Norgeshistorie, i 1855 med til sammen 65 060 husmenn med jord. Konkurransen om husmannsplassene førte til at gårdbrukerne kunne kreve mer arbeid som gjenytelse for plassen. Husmannen var også viktig arbeidskraft i de tidlige industriene og tjenestenæringene. Jo mindre plassen ble, dess mindre var utkommet, og dess mer var husmannen avhengig av annet arbeid. Folketellinger og andre kilder viser at mange husmenn hadde biyrker som bl.a. sagarbeider, snekker, handelsmann, vertshusholder, tømmermann, sjømann, gruvearbeider eller spinneriarbeider. De var produksjonsarbeidere eller nødvendige leverandører av tjenester.Etterhvert som plassene ble mindre, ble mange husmenn også fattigere. Fra slutten av 1700-tallet klaget embedsmenn over husmennenes dårlige kår, og over at de urettmessig ble kastet ut fra plassen av husbonden som ville ha tilbake jorden den lå på. Skillene mellom husbond og husmann gikk etter hvert noen steder like dypt som Alf Prøysen beskriver i sin selvbiografi. Bl.a. var giftermål mellom en husmannsdatter og en odelsgutt sjelden. Andre steder, for eksempel på Sunnmøre, var situasjonen annerledes. Her kunne husmannen være høvedsmann på en båt, og det kunne skje at han hadde høyere inntekt enn en bonde nettopp fordi han kunne arbeide og få inntekter fra fiske eller håndverk. Etterhvert som jordbruket fra slutten av 1800-tallet ble stadig mer mekanisert, ble den arbeidskraften som husmennene utgjorde mindre nødvendig. Mange av husmennene, spesielt de yngre og ressurssterke, flyttet bort fra bygdene for å søke lykken i byene, i industrien eller i Amerika.I dag er det få husmenn igjen, og husmannsplassen Hakloa vestre er antagelig siste gangen jordloven blir brukt til ekspropriering. At Aftenposten har saken på forsiden, viser at husmannsvesenet fremdeles engasjerer. Mye av norsk identitet er knyttet til at vi har vært et land med frie, selveiende bønder. Men denne identiteten ser bort fra de mange husmennene som langtfra var selveiende, og som mange steder ble sett på som en underklasse.